Den stille tiden

Påsken 2025: Det er så stille. Så urørt. Tidlig på morgenen. Jeg og fluestanga er helt alene. Med naturen. Som såvidt har våknet til liv. Med sitt fuglekvitter. Elven flyter langsomt og taust forbi. Jeg sitter med kaffen min - på bredden - og stirrer.

Stirrer på en steinflue som kommer seilende nedover på overflaten. Ingen ting er så stille som når en steinflue som kommer seilende nedover. For da kryper jeg inn i bobla. Der det ikke finnes lyd. Hvor tid ikke eksisterer. Ei heller noe annet. Annet enn en flue. Akkurat nå. Tunnellfokus. For jeg vet intuitivt at jeg kanskje ikke er alene om å stirre på denne steinflua. I såfall vil det kunne endre alt. Alt som er stille - denne morgenen. Noe magisk.

Men fremdeles er det tyst. Helt tyst. I dag er naturen også pakket inn i et tåkeslør. Henger over trærne. Noen steder helt ned på myra. Demper omgivelsenes forsøk på å få oppmerksomhet, og gjør stillheten enda mer merkbar. Nesten trykkende. Mens jeg automatisk tar en slurk av kaffen igjen, og stirrer - og stirrer. På flua som seiler nedover.

Så sprekker bobla. For helt riktig, jeg var ikke alene om å sette blikket i steinflua denne morgenen. Det samme hadde en ørret gjort. Som nå brøt overflaten med et plopp, gapte over, og forsvant ned igjen. Det enste jeg rakk å tenke var at den ørreten må ha vært ganske stor - og at kaffetiden definitivt var over. Sammen med stillheten. Som nå plutselig var erstattet av ringer på vannet, en plan i hodet mitt, og en samtidig bevegelse mot stanga. I ren refleks. Jeg var mobilisert.

Så fort kan det skifte. Fra stillhet og urørt dag, til høy puls og handling. På et sekund. Det er en del av fluefiskets indre vesen. Samhandling med naturen. Tilstedeværelse i øyeblikket. Derfor setter jeg vekkeklokken på seks, tar turen ned til elva med fluestang og kaffe. Der kan det komme til å skje noe. Helt naturlig. Det vil jeg være en del av. Og skulle det ikke skje noe, er det det fint det også. For ingen ting er som den stille tiden - med en kopp kaffe. Verdt å stå opp for.