Der grunnfjellet stikker frem

Hytta er så mye mer enn hytta - tenker jeg igjen - mens jeg sitter på den gråslitte benken utenfor og ser mot vest.

Klokken er ti. Det er kveldstid. Jeg trekker inn den friske, rene og litt kjølige luften som kjennetegner våren. Kvelden er fri for mygg - det er enda noen uker før den klekker. Lukten av fuktig strå og einerbusker. Stillhet og travle småfugler - før det er natta for de også. Jeg hører en gjøk som heller ikke har gitt seg helt for dagen. Bjørka har ferske små blader - irrgrønne. I gresset foran meg ligger det et par tørre harelort, og minner meg om at jeg ikke er alene her oppe. Jeg er i dyrenes terriotorie. I horisonten ruver Hallingskarvet - som den alltid gjør i fra hytta. Fremdeles har den sne på toppene. Topper bortover, som er bundet sammen med slake fine linjer og danner et flere mil langt og mektig fjellplatå. Nesten 2000 meter høyt. Hardangerviddas landemerke. For meg representerer den evigheten.

Det er den lyseste tiden på året, full av forventninger - den tiden som har sommeren foran seg. Jeg gleder meg til ukene fremover, så det kribler i kroppen.

Fra den gråslitte benken, fornemmer jeg alt dette. Fullstendig frakoblet. Jeg har akkurat kommet opp. Funnet frem en kald Hansa, og sitter nå bare slik og nyter hvert minutt av kvelden. Jeg har slått på sanseapparatet og feriemoduset. Har mange dager her oppe å se frem til. Med følelse av frihet. For det er det jeg føler når jeg er på hytta - fri mann. Bare det å ta fjellet innover seg på denne måten, gir meg ro og fullstendig tilstedeværelse. Fri fra alt.

Og det er noe trygt og forutsigbart her. Noe bestandig. Her endrer ingen ting seg i rasende tempo. Tvert om - alt går sakte. Følger årstidene. Dette er stedet der naturen kyper helt inntil grunnmuren - og bestemmer tempoet. Her møter mitt eget grunnfjell fjellene rundt - og blir til ett platå. Som jeg kan stå støtt på. Som vanskelig lar seg rokke ved eller bryte ned. Et bunnsolid platå. Kanskje er det nettopp denne forutsigbarheten og dette fundamentet av natur som skaper en trygghet, en følelse av å være fri mann, og som gjør at jeg ikke kan få nok av «hytta».

Men «hytta» er ikke bare følelser og dyp ettertanke. Det er også utgangspunktet for de gode naturopplevelsene. Et startpunkt for å komme seg til elvebredden eller inn til et småvann på vidda - med fluestanga. Det beste jeg vet. Her ifra planlegger vi, og her ifra pakker vi sekken, og her i fra drar på tur. Hit kommer vi alltid tilbake, fyrer i peisen, tørker opp, varmer oss, og blir enige om hvor vi drar videre neste dag. Hytta er en hub for fjellturer og uteopplevelser - med og uten fiskestang - helst med. Det er også «hytta».

Så forsvinner kveldssola bak Skarvet. Himmelen farges orange. Det blir med en gang litt kaldt. På tide å trekke inn. Det siste jeg tenker er at jeg slutter aldri å undres over hva hytta på fjellet egentlig betyr for meg - langt utover et sted å være. Det er blitt stedet der mitt sanne jeg møter naturens sanne verdier. Der grunnfjellet stikker frem - og ligger pip åpent.

Alt dette er bare minner. Nå er det mars, jeg er hjemme i Asker og skriver om disse bildene og tankene jeg har i hodet. Men akkurat slik som dette tenker jeg at jeg igjen skal oppleve det der oppe, om tre måneder. For det gjør jeg hvert år når det er juni. Det gjentar seg. Kjenner på våren og fjellet - reflekterer over det samme. Som jeg har gjort nå snart i 40 år - på hytta. Jeg gleder meg veldig, og er takknemlig for at jeg har denne «hytta» - der jeg kan føle det på den måten.