Det jeg drømmer om

Jeg drømmer om å gå langs bredden igjen. I vadere - med fluestanga i hånden og håven på ryggen. Oppdage midtsommeren på nytt - lukten av ferskt gress, fuktig siv og irrgrønt vierkratt. Høre småfuglene kvitre og flua surre. Klø på et myggestikk, mens øynene hviler på elva som renner sakte i mot meg - i håp om å oppdage en ørret som vaker.

Jeg drømmer om godværsskyer på en himmelen som speiler seg i den stilleflytende elva. Om å trekke inn den duggfriske morgenluften, og kjenne en ro og glede ved å være der - samtidig opprømt og forventningsfull. Å vite at jeg har flere av disse dagene foran meg, hvor jeg skal føle det på den måten. Og det gjør meg lykkelig.

Jeg drømmer om å igjen oppleve det frodige kulturlandskapet, dyra på beite og fjellene som omkranser dalføret. Men også om blaffet av fersk kugjødsel og våt jord. Som jeg kan like. For jeg vet hva det betyr - duften av nytt liv og en lang sesong. Jeg drømmer om det.

Jeg drømmer om den gamle værbitte grinda, som alltid har stått der. Den jeg må i gjennom for å komme til favorittplassen min. Jeg drømmer om at jeg legger merke til en ørret som beveger seg i bakevja, som er oppe og nipper til en klekker. At jeg så gjør noen forsiktige utfall mot den - med en liten Baetis på tuppen av en syltynn fortom. Jeg drømmer om at den tar - og at den raser rett ut i strømmen så snella knurrer.

Jeg drømmer om at jeg er der sammen med et par-tre fiskekompiser. Som utpå dagen samles til lunsj ved bredden. Finner frem matpakkene, heller kaffe i trekoppene og lavmælt juger om grom fisk og store døgnfluer. Mens sola varmer. Og langhelgen så vidt har begynt. Alt dette drømmer jeg om.

Fra Chesterfielden i fluepuben, med et lite glass i hånden, drømmer jeg meg rett og slett helt bort - i en midtsommerdag ved elva. Mens det utenfor er minus ti og vintermørkt - og fremdeles bare februar. Klokken er syv, og fredag kveld.

Men... det er vel ikke for mye å drømme om det?