En avslutning helt etter boka

Litt vemodig. Det er midten av september, og sesongavslutning på fjellet. Jeg står på bredden av Grønhølen. Elven renner sakte gjennom et høstkledd landskap. Bjerka har allerede ristet av seg bladene. Bakken er gul.

Akkurat nå er det i ferd med å bli kveld. Sola har gått ned bak en en topp, og vinden har stilnet helt. God temperatur, 8-9 grader. I luften flyr det noen spredte døgnfluer - mørke brune. Jeg ser de på vannet også. Sikkert blant de aller siste i år - i vert fall her oppe.

Mens jeg kjenner på omgivelsene og speider utover elva, bryter en ørret overflaten - et lite stykke nedenfor meg - et par meter fra land. Den etterlater seg noen forsiktige ringer, så det er vanskelig å gjette på størrelsen. Samma det. Jeg sniker meg rundt og bak den med lav profil. Setter meg på kne og legger ut en liten mørk døgnklekker - noen meter oppstrøms for vaket. Klekkeren flyter fint nedover, mens jeg følger den nøye med øynene. Men ikke lenge - før den når målet og blir borte - i et skvulp. Du verden. På første kast. Jeg løfter stanga.

Tilslaget avfyrer en torpedo. Fisken går rett ut på snella, og over til den andre siden. Det blir et ordentlig basketak. Etter noen nervepirrende minutter ligger årets siste ørret i nettet. Gul, vakker og perfekt. Like perfekt som oppspillet.

En kjent mann har en gang i historien definert tørrfluefisket:

"Presenting to the rising fish the best possible imitation of the insect on which he is feeding in its natural position"

Og nettopp slik endte sesongen 2024. Helt etter boka. Den fra 1889.