En hylles til vidda

Hardangervidda, juli 2020: Det er første gang jeg er her i år. Turen går innover langs stien. Så lett som bare det. Jeg kan se hvordan den bukter seg flere hundre meter foran meg. Har gått den mange ganger før. Her er naturen vidstrakt og horisonten lang - med myke og runde linjer. Det er snaufjell. Det er vidde. Ingen hinder, ikke noe som stenger for utsikten. Den friske morgenluften kjennes kjølig mot ansiktet - jeg drar den inn - lar sansene styre - mens autopiloten er på.

Solen har allerede begynt å varme opp bakken. Det får frem den karakteristiske lukten av fjell og vidde. En lukt jeg kjenner så indelig vel - myr, vier, lyng, lav og strå. En lukt jeg forbinder med tilstedeværelse. Lykke. Lukt som vekker følelsen av å være langt borte i fra hverdagen - frakoblet plikter og forventninger. En lukt som er dypt gravert i meg - helt i fra barndommen. Som er tatt opp og lagret hver sommer i snart seksti år. Nå kjenner jeg på den igjen. Minneforsterkeren er på full styrke.

Mens jeg går sånn og bare gleder meg over å være tilbake, legger jeg også merke til hvor klare fargene er denne morgenen. Fjellvegetasjonen er irrgrønn og frodig. De hvite sneflekkene lager kontraster - langt flere i år enn i fjor. Det blå dominerer, sammen med det grønne. Himmelen speiles i stillevann og bekker overalt rundt meg. Bryter opp terrenget og får vidda til å skinne. Og jeg vet bedre enn de fleste, at i alle disse vannene svømmer ørreten. Fjellørreten. Den fineste av dem alle. Den ørreten som har vært med på å definere noe av dna`et mitt - og preget meg og mine. Å tenke på det, gir meg en ro. En erkjennelse av at det vil trekke meg tilbake hit neste år også. Og året etter. Ja hvert eneste år, til rullatoren er min sanne venn.

Jeg er heller ikke på noen måte alene her inne. Nå har Myrsnipa oppdaget at jeg er på vei ned stien, og klager høylytt og intenst over mitt nærvær. Det summer av insekter, klukker i bekker og småfuglene lar høre i fra seg. Det er liv over alt - det er livet. Å påstå at fjellet er stille, er feil. Fjellet er fullt av lyder - hele tiden. Men det er godlyder - ulike toner - naturens egen samstemte symfoni. Helt til jeg plutselig skvetter himmelhøyt. Jeg skremmer opp et rypekull - to meter i fra meg - som lager et bråk uten like. Full alarm. River meg brått ut av harmonien. Men da rypene og jeg lander igjen, tenker jeg at jeg er glad de gjorde. Det får meg til å føle meg langt ute på vidda. Der jeg liker å være. Jeg trasker videre med smil om munnen.

Fremme ved vannet har jeg funnet frem til den gamle bålplassen. To timer etter jeg startet ut fra turisthytta. Jeg har nesten ikke lagt merke til tiden - mens jeg har gått slik og sugd til meg av omgivelsene. Nå står kaffen og trekker - trekoppen venter på å bli fylt opp. Høyt over rasteplassen svever det en stor rovfugl - sannsynligvis en hauk. Henger der som en klisje. Mens jeg sitter og bare nyter tilværelsen, følger med på vakene og speider utover denne fantastiske vidda - som er så spesiell for meg.

Går jeg toppturer på høyfjellet, er det utfordringen jeg søker. Mann mot fjell. Bratt og mektig. Stein på stein. Jeg er der for å beseire fjell og forsere hindre. Mestre. Toppen er belønningen. Og den kan være stor - på Instagram.

Med vidda er det annerledes. Her er det ikke mann mot natur. Her er det mann og natur. Selve turen er belønningen - som jeg får underveis - hele tiden. Ikke bare er det vakkert, men på vidda kan jeg også bevege meg hvor enn jeg vil, finne vann hvor jeg vil, slå opp telt hvor jeg vil - i det som virker uendelig. Her inne er det ingen uoverkommelige hinder eller naturgitte begrensninger jeg må ta hensyn til. Ingen bratte fjell som skal beseires. Heller ingen skyggefulle daler der solen ikke når frem. Her er det åpent og vidt.

Her inne kan jeg rett og slett bare være - med naturen - helt fri.

Merknad: Innlegget er inspirert av en tur Kristin og jeg tok sammen nå i sommer. Den første på vidda for sesongen. Hun har stort sett tatt bildene. En fantastisk dag. Mens jeg gikk og tenkte på hvor viktig den egentlig er for meg. Hvis noen lurer på om ikke det er ørreten som er belønningen, så er den altså ikke det - der inne. Der er den en bonus. Til tider en stor en.