Et gledelig gjensyn

Fjellet, 26. mars 2022

En fantastisk dag i fjellet. Mose i rubben og faktor 25 i pannen. Vannet har allerede begynt å åpne seg i elven. Overflaten glitrer i sola. Termometeret på hytta viste fem varmegrader da vi satte oss ved frokostbordet i morges. Nå spenner jeg av meg skiene nede ved bredden, og kjenner at hvert fiber i kroppen sitrer. Bare det å få være her igjen, høre lyden av rennende vann og speide etter liv, gir en lykkefølelse full av forventninger. På 800 meters høyde går det nå mot vår og en ny sesong. For oss som har fluefisket dypt gravert i dna`et, er åpent vann i slutten av mars som første kapittel i en ny spenningsroman du lenge har gledet deg til å lese. Det er begynnelsen på en helt ny historie. Du vet ikke hvor den fører deg eller hvordan den ender. Det eneste du vet er at du nå kommer til å fordype og fortape deg i den, fra start til slutt - fra nå til langt ute på senhøsten. Og at du kommer til å bli helt fjern - vanskelig for å konsentrere deg om annet. Jeg lukker øynene, drømmer, lar solen få tak.

Så innser jeg at det likevel er noe som mangler i dette første kapittelet. Steinfluene! Hvor er steinfluene? Jeg setter på meg polaroid`ene og gransker omgivelsene. Hvor er disse fluene som er de aller første til å krype ut av sitt gode skall? De som pleier å være på overflaten allerede nå - selv om det fremdeles er kuldegrader om natten og sneen ligger metertykk i terrenget. Nå ser jeg ikke en eneste flue. Er det for tidlig? Har fjorårets tørke og vannmangel ødelagt grunnlaget for klekkingen i år? Jeg kjenner på bekymringen for det siste. Som jeg også gjorde i fjor høst - da Hemsila ble stengt ned pga for lite vann. Hmm.

Mens jeg står sånn og stirrer, ser jeg plutselig en annen type bevegelse - ved en av steinene ute i elva. Noe som kommer rett opp av vannet som et prosjektil. Fossekallen. Min aller beste fuglevenn. Den som lever av insekter og småfisk. Som bygger reir ved vannkanten. Dykker etter føde. Når den er på plass og aktiv, ja da vet jeg at det også finnes insekter her. De samme insektene som ørreten lever av. Så med synet av Fossekallen i full vigør, tennes likevel håpet for dagen. Hva om ørreten nå er like aktiv under vannet som denne Fossekallen. Jeg får det travelt med å rigge fluestanga. Kjenner at hånden dirrer litt. 

Jeg starter med en tørr steinflue. Kan ikke dy meg, selv om det ikke vaker. Legger ut noen fine flyt i strømmen. Men de blåser bort med vestavinden. Skaper ingen reaksjoner. Så jeg tenker; la meg heller gjøre som Fossekallen - jakte under vann - og se hva som da skjer. Jeg skifter derfor til en liten sort fortynget steinflue-nymfe. Legger den ut oppstrøms langs iskanten. Lar den drive nedover mot meg mens jeg gjør noen små vipp med stangtoppen. Det tar ikke lange tiden før det lugger - og jeg hugger. Fast fisk. Det blir en morsom tautrekking opp og ned i råken, før årets første ørret ligger og skinner foran meg. Yess! En fin rød-prikket skapning. Fire hekto og glimmer av gull. Den vakreste. Den beste. Akkurat slik føles det nå - etter en lang vinterdvale nede i fluepuben.

Det var forløsende. En sann glede. Jeg setter meg og lar opplevelsen synke inn. Pulsen er så jeg fremdeles kjenner den på utsiden av skianorakken. Den første ørreten er alltid skjellsettende. Mens Fossekallen fortsetter sin ivrige aktivitet uten å bry seg nevneverdig med hva jeg nettopp har gjennomgått. Jeg blir sittende sånn å beundre den en stund. I takknemlighet. Denne fuglen som betyr hell og lykke for elvas fiskere. Jeg liker i vert fall å tenke at det er slik - det gir mening.

For jeg er nemlig ikke helt ferdig denne ettermiddagen. Selv om fingrene føles like kalde som vannet, fire grader, bestemmer jeg meg for å gjøre noen kast til. Jeg forflytter meg litt lenger ned i råken. Legger denne gangen snøret rett ut, lar nymfa synke, drar den rykkevis innover og løfter den omtrent en meter fra isen. Pang. Det lugger igjen. Ikke hissige napp denne gangen, men tunge drag. Lange seige drag. Toppen på den myke Hardy stanga bøyer seg sakte nedover - mot korken. Dette betyr bare en ting - grom fisk. Og det er nettopp det det er. Grom fisk. Du verden.

Nå blir det et ordentlig kjør i den smale råken. Fisken vil på død og liv under isen der jeg står. Det vil ikke jeg. Iskanten er flere steder skarp som en knivsegg - fortommen kan bli skåret rett av. Men jeg får heldigvis presset den forsiktig ut igjen - så den tar strake veien over til motsatt side mens det knurrer iltert i snella. En vinterfisk er ikke like sprek som en sommerfisk. Men denne vet definitivt å utfordre et vinterrustent fluehue. Med skotuppene omtrent utenfor iskanten kjemper jeg sesongens første virkelige kamp. Min kamp. Blodet bruser, prestasjonsangsten har satt seg og mangel på håv skaper et snev av panikk. Fisken og jeg følger hverandre en god stund - frem og tilbake - ut og inn. Jeg ser den godt i det klare vannet. Trophy Trout. Så kommer det siste utraset, en siste innspurt, før den til slutt blir klar for landing - på isen- fremdeles uten håv. Det går heldigvis bra. Woow. På øyemål veier jeg den til drøye 1,3 kilo - mens den har lengden til en på 1,5. Ikke til å spøke med. Ikke til å tro. Når det fremdeles bare er mars måned og jeg er høyt til fjells. For et første kapittel i årets spenningsroman dette var. 

Det ble med andre ord et gledelig gjensyn med Fossekallen - åpent vann og fin ørret. Jeg føler meg utrolig heldig og takknemlig som kan få oppleve naturen slik - på sitt beste. Kortreist og gratis. Det er et privilegium å være fluefisker i Norge. Mulighetene er mange. Også senvinters. Bare du er der når det åpner og sola varmer. Nå ser jeg frem til påsken og krysser fingrene for at steinfluene da har krøpet ut av sitt gode skall. Hvis så blir tilfelle ser jeg ikke bort i fra at det vaker i råken - flott ørret. Samtidig som Fossekallen jobber iherdig ved siden av - til hell og lykke for de av oss som da måtte være der. Det kan bli interessant. På gjensyn. Tight Lines!