Et øyeblikk - ved elva

Vaket

Et øyeblikks bevegelse på den blanke og stille overflaten. Noe mørkt ruller rundt - en gang. Kommer ut av ingen ting. Helt plutselig er det noe levende der ute. Etter mange timer med «svart elv». Alle sansene mine åpner seg nå på vidt gap. Umiddelbart. Synet blir sylskarpt, hørselen sterk og analyseevnen rask som en datamaskin. Underbevisstheten har allerede slått opp i erfaringsdatabasen for å finne ut hva det var jeg så et glimt av.

Øyeblikket varer et brøkdel av et sekund før det bare er noen ringer igjen av det - som brer seg forsiktig utover og flyter sakte nedover med strømmen. Ringene bekrefter hva jeg så og avslører hvor det skjedde. Før de igjen smelter sammen med den blanke overflaten, som om ingen ting hadde skjedd. Men øyeblikket er registrert, analysert og resultatet har allerede trigget adinalinpumpa.

For det var en fisk jeg så et kort glimt av. En ørret som var oppe og tok et insekt i vannfilmen. Hjernen fortalte meg det - i det samme nanosekund som det skjedde. Og sekundet etter hadde jeg allerede en formening om størrelsen og hva den tok. At den var grom er jeg helt sikker på. Nå går det en iling igjennom meg. Jeg kjenner at hjerte dunker raskere. All oppmerksomhet og energi er hundre prosent konsentrert om det jeg så. Jeg er ingen andre steder enn akkurat her nå, og tiden har stoppet. Hodet jobber allerede med en plan. Vil den vise seg en gang til? Vaket er et magisk øyeblikk - da det hele begynner å bli spennende.

Kastet

Øreten går opp for andre gang. Jeg bestemmer meg for å kaste. Flua lander fire-fem meter ovenfor fisken - fjærlett i strømbanen, med slakk fortom. Den legger seg på vannet som om jeg skulle ha satt den der. I dette øyeblikket vet jeg at jeg har gjort kastejobben min, og at sjansen for å lure ørreten har økt betydelig. Det kan skje allerede nå på det første kastet. Jeg står godt foran i vadestøvlene, og er intenst fokusert på flua.

I sekundene før landingen skjærer snøret lett igjennom luften. Jeg kjenner det strekker seg bak, og «timer» fremkastet godt. Står ti meter bak fisken - ute i elva. Kaster langsomt, litt vinklet, med en åpen snørebukt. Jeg vil at flua skal dale rolig ned, ta med seg litt løs fortom, og at flytesnøret skal legge seg godt bak fisken. Det gjelder å ikke skremme den. Da er det kjørt. 

I dette øyeblikket føles snøret som en forlengelse av arm og vilje. Kraft- og tankeoverføring går i rett linje ut i snøret, og jeg får det akkurat som jeg vil. Som planlagt. Et perfekt kast. En god følelse av å beherske teknikken. En teknikk som er jobbet inn i ryggmargen og underbevisstheten gjennom femti år med fluestang og tørrflue. Det er et øyeblikk av opplevd kontroll, et øyeblikk av perfeksjon, et øyeblikk av glede - når jeg nå treffer blink med flua. For det skjer ikke hver gang. Det perfekte kastet er et øyeblikk som handler om mestring - og er et lite mål i seg selv.

Flytet

Nå flyter flua mi nedover med strømmen, rett mot ørreten - en grom en. Jeg så det på vaket - hvordan den flyttet vann rundt seg. Det er et ulidelig spennende øyeblikk. Pulsen slår. Flua står høyt på vannet, og jeg følger den lett med øynene. En liten døgnflue, ikke helt som de andre døgnfluene som seiler nedover, men ganske lik - fra mitt ståsted. Men hvordan ser fisken den - fra sitt ståsted. Lar den seg lure. Svaret får jeg om bare et par sekunder. Et sannhetens øyeblikk.

To meter igjen. Men jeg vet at det beror på flere ting; ligner flua nok, er størrelsen ok, flyter den helt fritt. Burde jeg heller valgt en klekker. Hvor selektiv er denne fisken egentlig. Alt dette raser igjennom hodet på meg, nå rett før flua når frem. Jeg føler flytet som en hel evighet - og er spent som en stålfjær. I denne situasjonen er det lett å få overtenning. Så inntreffer sannhetens øyeblikk - midt i episenteret - der fisken vakte for ett minutt siden. Fisken bestemmer seg - for å ta eller avvise. Det avgjørende øyeblikket.

Tilslaget

Og denne gangen tar den. Ruller rolig over - min flue. Jeg ser de røde prikkene. Glimtet av det hvite gapet - finnen på den krumme ryggen. Bildet rekker å brenne seg fast på netthinnen. Ubevisst prøver jeg å holde igjen litt. Jeg har så mye bedre tid enn refleksen ønsker å reagere. Har gått igjennom dette øyeblikket i hodet mange ganger. Flua er en liten cdc døgnflue. Jeg vet at jeg må la fisken få tid til å sugen den i seg, kjenne på den, før jeg slår til. Er jeg for rask mister jeg den, enten med en gang eller når den går i strømmen.

Alt skjer likevel så fort - over på et par sekunder. Så jeg løfter stanga bestemt. Og reaksjonen i den andre enden lar ikke vente på seg. Den er momentan. Fisken går rett i været - og lander så vannet spruter. Kjenner vibrasjonen når den samtidig forsøker å riste av seg flua. Fluesnøret nappes ut av de våte fingrene mine i draget. Jeg vil ha den over på snella raskest mulig, og for all del ikke nedover strømmen. Adrenalinet er allerede i full flyt. Denne sitter - fast fisk. Et riktig tilslag. Slik er det ikke hver gang. Derfor er det en følelse av lettelse, et øyeblikks lykkerus. Så spørs det om det holder helt inn - i kampens hete.

Kampen

Den lette stanga står nå i dyp bue. Det knirker i korken og hviner i snella. Fisken som tok flua mi for bare et øyeblikk siden, er på full fart utover. Jeg tør ikke å stoppe den - med 6x snøre vet jeg at jeg må være forsiktig. Plutselig gjør den enda et bukkesprang - rett opp i lufta. Det er et kritisk øyeblikk, så jeg legger stangtoppen over på siden og presser den ned - så godt jeg klarer. Jeg kjenner at den rister med hodet. Nå rafter den også nedover i strømmen, og jeg kan se at den er på full fart mot noen steiner rett under overflaten. Jeg har derfor ikke noe valg. Jeg struper bremsen og begynner å sveive inn. Stangtoppen går ned omtrent på linje med korken. Men fortommen og krokfestet holder fremdeles - mens jeg tvinger fisken innover.

Den gir seg litt nå. Men bestemmer seg plutselig for å gå rett i mot meg. Stryker forbi mellom bena mine, og er bak ryggen min før jeg vet ordet av det. Et nytt kritisk øyeblikk. Jeg løfter benet over snøret, og snurrer 180 grader rundt. Samtidig som jeg holder stanga høyt og snøret stramt. Ikke langt unna å miste balansen, men henter meg inn igjen. Ørreten sitter heldigvis på fremdeles. Nå er den på vei videre inn under noen busker, noe jeg slett ikke vil at den skal, så jeg tar over føringen helt og sveiver hardt inn - samtidig som den begynner å bli sliten og komme opp til overflaten. Nå gjenstår det bare å nette den og innkassere seieren. Litt kløning med håven som vanlig, den gjør noen siste spede utras, men ligger til slutt i nettet. Yesss!

For en morsom fight. Gleden er enorm. Hånden dirrer. Dagen er komplett. Hva som nå skjer videre i ettermiddag, spiller ingen rolle. Jeg har fått min fisk. Jeg vader inn til bredden med ørreten i håven. Smiler fra øret til øre. På vei inn detter flua ut av munnen på fisken. Det viser hvor marginalt det er. Men nå spiller det ikke noen rolle. Den ligger trygt i håven. Det er over. Et øyeblikks kamp jeg ikke kommer til å glemme så lett.

Bonusen

Kristian kommer løpende. Han har sett at jeg har holdt på med en fisk. Denne skal det taes bilde av. En vakker ørret i godt hold. Et barnslig stolt øyeblikk - må innrømme det. Jeg legger den sikkert ut på på Instagram i løpet av kvelden, selv om jeg ikke burde skryte så mye. Nå setter jeg den ut igjen. Tilbake til der den kommer fra. Som fortjent. Jeg har fått min belønning.

For meg er denne fisken en bonus. I dette tilfellet en ganske stor en - 1,3 kilo. Mens de spennende opplevelsene som jeg kom til elva for, startet lenge før fisken lå i håven. De startet da jakten startet - utløst i øyeblikkene jeg hadde med vaket, kastet, flytet, tilslaget, kampen - og selvfølgelig til slutt fisken. Det er alle disse opplevelsesøyeblikkene jeg tar med meg hjem, og bevarer for ettertiden - i minnebanken og i The Moment of Trout. Det er de som bringer meg tilbake til elva igjen. For gleden med fluefisket ligger i selve handlingen - i øyeblikkene når jeg fisker - og ikke bare i resultatet jeg holder i hånden til slutt. Det gjelder derfor å lære seg å kjenne etter og være tilstedet. Noe jeg har blitt bedre på med årene - og som har utvidet gleden, engasjementet og perspektivet på fluefisket enormt.