Et varsel om sesongslutt

Hardangervidda, 12. sept 2020: Kuling i kastene, frisk bris i fra sørvest. Himmelen skifter karakter fra det ene øyeblikket til det andre. Hyppige sceneskifter. I det ene minuttet er den lett, hvit og blå, mens i neste er den tung, tett og mørk. Ordentlig mørk. Temperaturen er like over null, men føles som minus fem. Sola gjør sitt beste for å varme, få vannene til å skinne og fargene i lyngen til brenne - når den først stikker frem. Men det varer ikke lenge av gangen, før kalde byger igjen feier over landskapet. Pisker oss i fjeset med små stikkende isdråper. For så å bli snø - forrykende snø - så bakken blir helt hvit. Minner oss om at det ikke er lenge til vinteren herjer her oppe. Men ikke enda. For ikke før tanken er tenkt, så dukker sola frem igjen, og smelter snøen i full vårsteming. I dag klarer ikke naturen å bestemme seg for hvilken årstid den skal vise frem. Jeg bare tar det til meg - allværet. Og elsker å være tilstede i det - med ull under.

Men det er et varsel - vi vet det. Et varsel om at enda en sesong nærmer seg slutt her på fjellet. Et nytt fiskeår er over. Nå gjør vi noen siste spede forsøk på å forlenge det - prøver noen få kast i den tøffe kalde vinden. Legger ut store vårfluer i de hvite bølgetoppene. Striper de bortover. Ørreten er etter et par ganger, men ikke ordentlig. Den er nok nå mer opptatt av å skulle føre genene sine videre, enn å bruke energien på å jage raske insekter på overflaten. Så etter bare en halvtimes tid ruller vi inn med stivfrosne fingre, og fyrer opp brenneren. Kryper sammen bak en liten kolle, drar lua godt nedover ørene, holder rundt hver vår glovarme suppekopp, og ser utover vannet - vidda er definitivt i ferd med å stenge ned. Vi innser det.

Uansett er det fint å bare være her ute, pakket inn i gode klær, og kjenne på høsten i fjellet. La seg forføre av fargene, det temperamentsfulle været og den rå naturen - av intensiteten og tilstedeværelsen. Jeg sitter og føler meg heldig som setter pris på dette - som vi har så mye av. Kunne ta for meg av naturen, så ofte jeg vil, og kjenne på gleden. Helt gratis - luksus. Samtidig som jeg vet at vi kommer tilbake hit med fiskestang også neste sommer - om det er opp til oss. Slik vi gjør hvert år. Når fjellet er komfortabelt og flua surrer. Det kan bli godt å se frem til - i mørketiden.

I trygg forvissning om at det ikke er siste gang vi er her inne, pakker vi sammen, rusler tilbake - i sludd og sne. Med smil om munnen og votter på hendene. Høsten er en fin fin tid på fjellet den også.

Merknad: Turen gikk inn i fra Tuva til Trøste - sammen med Gunnhild, Kristian og Kristin.