Fjellboms - for noen dager!

Hein, 18-21. juli 2021

Etter fire timers gange oppover dalen, 30 kilo sekk og knirk i knærne, var vi der endelig. Ved fiskebua - inne på vidda. Hardangervidda. Ei bu med alle rettigheter. Båt, garn, oter, stangfiske - og medbragt. Vakkert beliggende ved bredden av Heinsvannet. Tollef hadde leid den for noen dager. Eyvind og jeg fikk være med. Her skulle vi være ute - på vidda, i fjellet, i tre døgn. Som boms. Slå fisken i hode - for matens skyld. Uvant, men nå gledet vi oss

Det gjør nemlig godt for kropp og sjel å være fjellboms. Det innebærer et enkelt liv. På premissene av omgivelsene og ikke deg selv. Det har vi vel alle godt av - i det minste en gang i mellom.

Det mangler nemlig ikke på fisketurer der vi kjører ned til elva, tar et par ørret i fluesonen - som vi fotograferer en selfi med og setter pent ut igjen. Overnatter i nærheten på et hyggelig hotell, skifter til middag, spiser en tre retters med vinmeny og koser oss. Før vi går opp til våre rom og legger oss i gode myke senger. Fint det. Behagelig. Dannet. Må innrømme at jeg har begynt å like det med årene. Men det rykker meg ikke akkurat ut av min komfortable lille verden av urban forutsigbarhet og luksus. Jeg får ingen nye perspektiver eller oppvåkning av det - eller wow opplevelser. Ikke blir jeg sprek heller. Bare old, fat and lazy.

Men denne gangen var det annerledes - nå var vi på tur som fjellboms. Langt i fra bil og hotellrom. Vi hadde ankommet den lille skjeve fiskebua - tjoret fast til Hardangervidda med vaiere. For at ikke vinden skulle dra av gårde med den.

Her inne er det nemlig været og naturen som er sjef, og bestemmer hvordan opplevelsen skal bli. Sammen med bua selvfølgelig. To par køyesenger (60 cm brede), et spisebord og kjøkken i ett. Tre velvoksne karer med tre digre sekker. En ble raskt plassert i øvre køye - skal visst nok alltid være den yngste. Takk, for det. Ellers en kjærkommen vedovn og gasskomfyr å lage mat på. Utedo på heia. En bekk å hente vann i fra. Enkelt, men alt vi trengte - som vi selv ikke hadde med oss. Nå satte vi inne i bua med en liten ankerdram, og så oss fornøyd rundt. Vi var skjønt enige om at her var alt i sin skjønneste orden. Dette skulle bli noen flotte dager - utenom det vanlige. Og det ble det.

Dagene startet alltid med kaffe og polarbrød utenfor bua, mens solen var på vei opp over vannet og vidda. En av oss var tidlig oppe, etter en natt med flydur fra hver og en sovepose - til tider Boing 737 så kjøkkenglassene i skapet klirret. Ikke mye søvn. De to som ikke sovnet først, sov ikke i det hele tatt - før ute på morgenkvisten. Da var det deres tur til å ta av med sine maskiner, og det var første mann sin tur til ikke å få sove. For han var det da bare å stå opp - og sette over kaffen. Det er mening i slikt. Ingen ting er som å kjenne lukten av tidlig morgenkaffe.

På en slik tur er det uansett ikke nattesøvnen du er opptatt av - men å få mest mulig ut av dagen. Så det var ingen sure miner hos noen. Bare rødkantede øyner og glede å se ute på benken klokken åtte. God stemning. Noe slikt opplever du ikke på fine hotell.

Dagen brukte vi til å rusle innover til Heinseter, med fluestanga i sekken. På dagstur. Der inne rant Heinelven. En ordentlig lekker fjellelv. Vi visste allerede at hølene og stillene i denne elva huset grom ørret. Ideell og spennende for fluefiske. Det hadde vi lest oss opp på. Og ganske riktig, et par av elvas premieørreter fikk bli med oss tilbake til bua - ferdig sløya. 

Og ved bua ventet også fjellbekk-temperert Hallingøl, en liten dram og en powernap i lyngen. Det kaller jeg ferie. Det er sommer. Litt nedpå før middag - så en svært enkel middag. For neste økt, frem til elleve på kvelden, var med båt på vannet. Vi satte garn og rodde oter. For matauken skyld. Noen av oss hadde lovet familien hjemme fjellørret, så der hadde de høye forventninger og hvitvin på kjøleren. Det var derfor bare å jobbe på - selv om vinden og temperaturen ikke var helt med oss disse tre dagene - 10 ms fra nordvest og 3-4 grader om natten er sjelden godt fiskevær. Det ble derfor ikke noe storfangst, men likevel et par middager å bære med seg ned igjen til bygda. Akkurat passe ekstra vekt i sekken til å gjøre fruene fornøyde. Sånn må det være.

At vi var ute 16-17 timer hver dag, er ikke en overdrivelse. At vi slo fisken i hode og tok den med hjem, er ikke tull. At vi fikk med oss soloppganger og solnedganger i smell vakker natur, er helt sikkert. At vi stort sett spiste polarbrød til lunch og turmat til middag, det kommer vi ikke unna. At vi ikke vasket oss noe særlig, det må vi bare innrømme (men vi pusset tennene). At det var tungt å komme seg til og fra denne bua, jo da, helt riktig. Men slitne bein er gode bein. At vi rett og slett var lykkelige fjellboms noen dager, kan ingen ta fra oss.

Sommerens uforglemmelige lille opplevelse. Dette hadde vi godt av. Komme oss ut av komfort-bobla. Den som sløver oss til daglig. Den som gjør oss så innmari fornøyd med oss selv. Nå fikk vi oppleve naturen på nært hold - ekte opplevelse. Et slikt enkelt liv i en liten og skjev fiskebu langt vekk fra det vandte, gjør at du er ordentlig tilstede - legger merke til de små detaljene rundt deg. Du senker skuldrene. Du er fri mann - og tar på deg til crocs til middag. Kanskje en liten vekker er det også, som gjør at du setter mer pris på den priviligerte hverdagen du ellers lever i. Sånn sette burde vi alle være "fjellboms" for noen dager - hvert eneste år. Jeg tror det hadde gjort de fleste litt godt. Ørretmiddag kan det også bli.

Så... en stor takk til Tollef som inviterte Eyvind og meg med på en ekte opplevelse - langt ute på vidda. Det ga mersmak.