God morgen, Hemsedal
Hemsedal, 11.- 13. juli 2022
Akkurat nå vader jeg forsiktig ut i elva. Jeg har sett et vak. Klokka har blitt åtte. Det er morgen. En god morgen, i Hemsedal.
Jeg hadde vært tidlig oppe. Allerede kvart på syv stod jeg i kø ved kaffemaskinen på Shell`en - i sentrum. Foran og bak meg stod gutta i snekkerbukser, og skulle på jobb. Bare jeg stod i vadebukse, og skulle på fiske. Alle så vi litt trøtte ut i tryne. Men det duftet av nytraktet kaffe - som kurerer gruff. Ute var det vindstille og strålende sol. Trailerne hadde enda ikke begynt å brøle til oss i fra veien.
Kaffebegeret ble med meg ned til elva. Der var det bare naturen som møtte oss. Flua surra. Et par linerler fløy frem og tilbake, og plukket insekter på overflaten. Hemsila fløt stille og blank. Så tidlig hadde jeg allverdens tid og ro til å kose meg med kaffen, og oppdage om det var noe liv - om det var noen aktive fisk. Sola kastet fremdeles lange skygger. Det var en perfekt start på dagen. Jeg hadde blitt sittende sånn en lang stund, og bare ta det hele innover meg.
For jeg liker disse morgenene. Når solen står opp og dagens muligheter ligger der ubrukte. Spesielt i Hemsila. Å være førstemann i elva, er som er være førstemann i skibakken om vinteren. Foran deg ligger pisten nypreppet - uten et enste spor av andre. Resten av folka ligger og sover. I disse stundene er jeg helt alene, og kan stille boltre meg uten å ta hensyn til noen. Føret er silke. Det er livet også.
Såpass tidlig på dagen i juli, er det som oftes mygg fisken tar. Forsiktige ringer. Det krever små klekkere, krok 20 eller 22, syltynne og lange fortomspisser. Utfordrene, men for meg er det en av grunnene til at jeg reiser opp hit midt på sommeren - morgenene i Hemsila med myggfiske. Noen ganger med en liten maur. Uansett er det moro.
Og mens jeg nå vader meg på plass, legger jeg samtidig ut snøret på den blanke innbydende overflaten. Fremdeles urørt av mennesker og vind. Flua går over stedet der det vakte for bare et par minutter siden - midt ute i strømmen. Det skjer likevel ingen ting.
Et nytt kast, et nytt flyt. Nå ser jeg derimot en bevegelse i overflaten. Lenger må jeg ikke vente. Den tar, jeg tar, og den sitter. Grom ørret. Herlig.
Fisken går nedover elva - jeg går med den. Side om side følger vi hverandre, med tre meters avstand og øyekontakt. Den er gul, vakker og beveger seg rolig. Virker ikke stresset i det hele tatt. Jeg holder et jevnt press med stramt snøre. Full kontroll.
Men stor fisk i strøm blir enda større - og veldig tung. Denne gangen tyngre enn hva min tynne fortomspiss tåler. Ping. Den ryker. Snøret farer forbi øret mitt som et prosjektil, og opp i treet bak meg. «Neeei!»
Det var det, og skal ikke skje. Tomheten kommer sigende på. Så bittert. Så ydmykende - med snøret hengende ned i fra et tre.
Likevel er det så fint. Her ved bredden. Når solen fremdeles kaster lange skygger - og dagen så vidt har begynt. Da kan jeg ikke annet enn å smile igjen, og bare glede meg til resten. Jeg finner frem en ny fortom og en liten myggklekker. På en sten ute i elva står nå en av linerlene, og plystrer på en velkjent melodi; «what a wonderful world».
God morgen, Hemsedal!
PS: Denne gangen ga turen til Hemsila to fisk på 1,2 kilo, og en på 0,6 kilo, i tillegg til tre helt ubetydelige. Jeg kjørte også to gromme fisk som glapp underveis. For meg var det fine dager - med tre fine morgener - og en øl på Elgen. Noe av det beste jeg vet.