Den gamle jernbanebroen

Den gamle, gjengrodde og rustne jernbanebroa ved Fullerton nærmest hvisket til meg; «ikke glem hvem som egentlig endret spillereglene her nede»

Av alle dysfunksjonelle vaner jeg har tillagt meg med fluefisket, er interessen for historien kanskje den mest unyttige.

For hvilken verdi har egentlig historie? Hvorfor bry seg om den? Holder det ikke med å oppsøke elva, legge ut snøret, og glede seg over spenningen og øyeblikket her og nå? De fleste normale fluehuer jeg kjenner gjør nettopp det. Gleder seg, her og nå.

Å svare tydelig på hvorfor det har blitt så viktig for meg, er vanskelig. Å leve i nuet bør vi alle gjøre. Å henge igjen i fortiden, er en dårlig idè. I verste fall kan det hindre en utvikling til det bedre. Så hva gir egentlig historien oss?

Det heter seg at du skal kjenne din historie. Det handler om tradisjoner, adferd og kunnskap som oppstod for lenge siden, og som er videreført gjennom generasjoner. Som du har tatt til deg - bevisst eller ubevisst. Identiteten din er selvfølgelig formet gjennom arv, oppvekst, omgivelser og egne valg, men like fullt kan historien gi deg noen forklaringer på hvor deler av deg kommer i fra.

For mitt vedkommende er det også slik at jeg er opptatt av å forstå hvorfor, og ikke bare hva. Derfor graver jeg meg ofte ned - i årsakene.

Fluefiske og naturglede har blitt en del av min identitet og tilhørighet. Kan ikke leve uten. I utgangspunktet har ikke det en historien lenger tilbake enn til min far. Han var ivrig fluefisker og friluftsmenneske. Jeg og broderen vokste opp med det. Han lærte oss alt han kunne om fluefiske - tørt og vått. Fra vi var 10 år.

På hytta henger det et innrammet kursbevis på at Knut Lindblad fikk opplæring i fluefiske av Hardy Brothers Ltd. Dette var i 1968. Jeg forstod derfor tidlig at disse brødrene hadde en posisjon i det, og at kursbeviset betydde noe spesielt - siden det hang på veggen - i glass og ramme. Etter hvert ble jeg nyskjerrig på hvorfor det var så viktig. Det bragte meg til historiebøkene om det berømte selskapet fra den lille byen Alnwick - og de perfecte ørretsnellene de startet å lage på slutten av 1800 tallet. Som igjen ledet meg til kalkelvene og pionerene i Sør England. Opprinnelsen til det moderne fluefisket. Dermed var interessen skapt - for å følge arven lenger enn til min far.

Fluefisket er mange hundre år gammelt. Vi kan finne litteratur om det tilbake til 1400 tallet, men det startet sannsynligvis lenge før. Likevel kom det et markant skifte på midten av 1800 tallet - der nede i kalkelvene. Der oppstod det fisket Hardy kurset min far i. Det fisket Kristian og jeg drive med i dag.

Skiftet handlet først og fremst om et nytt perspektiv. Fra at fluefiske var en ren fangstmetode, til å gjøre sofistikert sport av det. En sport som krevde spesiell ferdighet for å lykkes - minst mulig tilfeldighet og flaks.

Dermed oppstod fokus på å finne ørreten før du skulle fiske på den; Finne en fisk som spiste insekter, avdekke hvilke insekter den tok, og lure den med noe som etterlignet disse. Imitasjonsfiske. Enten på, i eller under overflaten. I prinsippet som en jakt. Du må først se byttet, forstå bevegelsen, komme på skuddhold og treffe perfekt. I fluefiske må du i tillegg vinne kampen inn til håven. Som er krevende i seg selv.

Dette var en helt annen disiplin enn det opprinnelige og tilfeldige fisket, som hadde foregått i hundrevis av år. Sikkert tusen. Som var å kast en fjærpyntet krok blindt ut i elva, la den synke og drive med strømmen. Med håp om at det var en fisk der flua sveipte forbi, og at fisken da ville bite på - av en eller annen grunn. Den disiplinen kalles våtfluefiske. Benyttes fremdeles i dag, med hell, av både ørret og laksefiskere. Men er noe helt annet.

Den nye jakten var forbundet med langt mer spenning og innsats. Den krevde nye metoder, teknikker og utstyr; Nye måter å binde naturtro fluer på. Nye måter å kaste på. Nye måter å få snøret til å flyte på. Alt dette fordret lettere og bedre utstyr - som stenger, sneller og snører.

Om ikke skiftet var en revolusjon, var det i vert fall en meget rask evolusjon.

Når jeg besøker kalkelvene i England, forstår jeg også hvorfor denne utviklingen skjedde nettopp der. Elvene er grunne, klare og stilleflytende. Du ser alt. Når pionerene eksperimenterte, kunne de observere reaksjonen og oppførselen til fisken, og justere teknikker og fluer direkte. Erfaringene ble raskt dokumenter. Deretter ble kunnskapen distribuert i form av bøker og artikler til en hel verden.

De to viktigste lederne for dette skiftet, var herrene Halford og Skues. Ved å lese biografiene deres, forstår du bedre hvordan de og miljøet rundt dem tenkte - noe de gjorde mye av. Hvordan bitene i denne utviklingen falt på plass. Dersom dette ikke hadde blitt drevet frem, er det ikke sikkert at jeg hadde fisket med flue i dag. For jeg deler disse pionerenes idè og ambisjon - om en visuell jakt på aktiv ørret, og at suksess skal være avhengig av ferdigheter - ikke tilfeldigheter. Gode visjoner.

Sånn sett gir historien meg noen svar på hva og hvem som har gjort mitt fluefiske mulig. Men dette forklarer ikke alt. For hvorfor oppstod det et nytt perspektiv på hva fluefiske skulle være? Hva skjedde egentlig? Hvordan kunne mennesker på midten av 1800 tallet plutselig bruke så mye tid på fluefiske, kun for sportens skyld? Uten tanke på å skaffe mat?

Da er det er viktig å forstå at det moderne fluefiske oppstod midt i den industrielle revolusjonen i England. Det Britiske samfunnet var i rivende utvikling, og imperiet i vekst. Victorianer tiden. Det bygget seg raskt opp en velstand i England. Familier slo seg opp på tekstil, utsyr, interiør, maskiner, metaller, energi og kunnskap. En ny stor middel- og overklasse fikk mye fritid og penger. De kjøpte landeiendommer, flyttet inn i slott, og etablerte sport og finkultur av jakt, fiske og friluftsliv. De kunne nå tillate seg å bruke tid og penger på fritid. Noe som tidligere var forbeholdt de få. Å være god i jakt og fiske ble høystatus - for langt flere.

Fluefiske ble dermed en gentleman sport. Det medførte nye regler for hvordan den skulle utøves, og hvordan deltakerne skulle oppføre seg - både ved elva og overfor fisken. Sportens spilleregler ble etablert. Alt dette satte utvikling av kunnskap og ferdigheter i sentrum. Helt ny litteratur om fluefiske ble skrevet - til inspirasjon for en hel verden.

Samtidig reiste disse velstående Britene ut, til andre land, for å utøve sin nye friluftsinteresse. Det var med å spre kunnskapen. Vi kjenner godt til historien om lakselordene som kom til Norge, og hva det betydde for oss. Eller fluefiskerne fra Hampshire, som kom til Aurlandselva i begynnelsen av 1900 tallet, og fisket sjøørret med tørrflue. De representerte det nye skiftet - vi lærte av dem.

En vesentlig hendelse i denne samfunnsutviklingen, var åpningen av jernbanen. «A game changer». Plutselig ble det enkelt og raskt å forflytte både mennesker og gods. I denne sammenheng kunne man nå bo i London, og komme seg til kalkelvene i Hampshire i løpet av noen timer. I stede for i løpet av noen døgn - slik tilfelle var tidligere med hest og vogn. Jernbanen bidro bokstavlig talt til å sette fart på utviklingen. I 1865 åpnet jernbanelinjen til Hampshire. Med den kunne mange flere besøke kalkelvene, utøve den nye sporten, mye oftere. I Stockbridge ble ingen ting som før - etter at toget kom til byen. Ikke der heller.

Så derfor - å stå på den gjengrodde og nedlagte togbroen over River Anton, se ned i elva som fremdeles renner slik den gjorde for 150 år siden, gir perspektiv. På broa er vi ved kjernen av av det som egentlig skjedde. Et samfunn og en tid i betydelig endring. Som bidro til nye tanker og prinsipper for fluefisket. Selv om pionerenes tid er over, så strømmer arbeidet deres videre - gjennom stadig nye generasjoner. Betydningen av historien lever i beste velgående. Verdt å tenke over.

Sist men ikke minst. Verdien av å kjenne sin historien, er rett og slett å kunne vise respekt og takknemlighet overfor de folka som fikk det til å skje - det nye fluefisket. De som gikk på toget til Stockbridge, da muligheten bød seg. Uten disse menneskene, og de menneskene som har båret historien videre til oss, hadde ikke fluefiske hatt den plassen i mitt liv som det har. Bare den tanken gjør meg opptatt av å forstå hvem de var, og hvem de er - i respekt og takknemlighet.

Så historien gir meg svar på hvorfor visse valg ble tatt. Av hvem. Med det forstår jeg litt bedre hvorfor - det ble som det ble. Det gjør det enda mer morsomt og interessant. Derfor fortsetter jeg å grave i historien bak fluefiske - etter enda flere sammenhenger. Det kalles å nerde - smalt og dypt.

Er det nyttig? Neppe. Men hva er vel livet, om alt bare skal være nyttig.

The Moment of Trout.