Høsttakkefest i Grønhølen

Det er ikke lenger noe tvil, høsten er her. Nytter ikke å fortrenge det. For ikke bare forteller kalenderen meg at en sommer er over, men det gjør naturen også. Den er i ferd med å falme. Energien i det irrgrønne er borte. Blomster og blader har for lengst sluttet å strutte, og begynt å falle av. Ute slukkes scenelyset sakte men sikkert, mens stearinlysene inne tennes.

Jeg må bare innse det - for meg er sesongen slutt. Hvor ble det av denne våren og sommeren? Hvor ble det av alle fiskene jeg skulle få? Det har gått så alt for fort. Som resten av livet.

Nå er jeg på min aller siste fisketur for året. Jeg står litt melankolsk ved elva, og ser utover - Grønhølen. Klokken er fem fredag ettermiddag - 10 grader og overskyet. Litt regn i luften. Her på fjellet har flere av bjørkene allerede ristet av seg bladene. Lyngen er rødbrun. Stråene gule. Vannet virker mørk og kaldt.

Håpet er likevel at jeg skal være så heldig å treffe på en fin ørret før stengetid. Få takket den for årets samvær med arten, for alle de fine stundene jeg har hatt - ta et ordentlig farvel og på gjensyn.

Grønhølen er min hjemmebane - «my home water». Som jeg har fisket i hele mitt voksenliv. Som jeg kjenner ut og inn. Stedet jeg hatt med barna, lært dem alt om mark, dupp og flue. Mange gode minner, og mye glede. Nå vil jeg sette årets punktum her i egen bakgård.

Men en svak vestavind ødelegger. Feier unna alle insekter - i lufta og på overflaten. Ikke et vak å se. 

Jeg gjør noen blindlkast med en tørr vårflue. Legger ut et flyt der jeg vet at det kan stå fisk - som det har gjort i en mannsalder. Ingen reaksjon. Vader videre. Prøver foran og bak alle steinene jeg kjenner, ved alle kanter og kanaler jeg vet om, men fremdeles ingen interesse. Slik går nå den første timen - med Elk, Maur og Stankelbein. Dødt. Det er definitivt høst.

Så skjer det et lite under. Vinden løyer, og det blir til slutt vindstille. I luften rundt meg dukker det plutselig opp noen store og brune døgnfluer. Nå legger jeg også merke til klekkerne på overflaten, som driver nedover. Du verden. Dette var uventet. Et sjeldent syn, så sent på fjellet. Noen vil meg vel.

Det tar heller ikke lang tid før jeg ser det første vaket - i strømkanten midt i den smale elva. Wow! Det må da ha vært en ganske stor ørret? En ryggfinne, lydløst, bare noen bølger i vannet. Hmm.

Jeg skifter til en mørk døgnflue, parachute, krok 16. Legger den skrått ut, litt ovenfor vaket, og får et fint flyt. Fisken nøler ikke. Den kommer opp igjen, ruller over, jeg løfter stanga. Pang. Et tungt drag. Kjøret er i gang. 

Det blir en intens tautrekking i mange minutter, før den ligger ferdig i håven. En nydelig ørret. Gul, rødprikket og tjukk - iført gytedrakt. Jeg vurderer den til å pushe en og en halv kilo, og jeg setter den pent tilbake. Den skal selvfølgelig få føre genene sine videre.

Yesss! Årets desidert største fisk. Rått! Selv om jeg må minne meg på at det ikke er størrelsen som teller?

Samtidig fortsetter døgnfluene å klekke. Det vaker flere fisk rundt meg nå. Festen er i full gang.

Nytt kast, nytt tilslag, ny kilofisk - nummer to. Hallo! Jeg fortsetter. Mister en diger en, men lander en tredje. Tre trofèfisk på en kort stund - og det skjer meg? Etter en sesong med få fisk, opplever jeg lottogevinst denne siste ettermiddagen - på hjemmebane.

Jeg er overrasket, gira og takknemlig. Bestemmer meg for å avslutte mens leken er god. Suge på karamellen. Klokken er allerede blitt halv åtte. Det har rukket å bli skumring, og jeg er gjennomkald av å stå ute i vannet.

Men skal bare…., dere vet....., ta et siste kast. Jeg hadde nemlig sett noen ringer femti meter høyere opp i elva, for ikke lenge siden. På en velkjent plass. Så jeg trasker opp. Slett ikke bortkastet. En ny grom ørret tar på første flyt. Som om den har ventet på meg. Enda et basketak, før også den ligger i håven. Kveldens fjerde er et faktum. Like gul, like tjukk og like vakker. Jeg kjenner at hjertet dunker, langt utenpå fiskejakka.

Hva skal man si til slikt? Fire kilosfisk, den største på 1,5 kilo, på tre timer. Alle på vak. Alle på tørt. Alle på døgn. Helt i min ånd. Så perfekt som jeg kan få det. En overbevisende hjemmeseier, og en hylles til Grønhølen.

Det ble en sjelden flott høsttakkefest. Har vel ikke opplevd lignende. Nå kan jeg møte vinteren nede i fluepuben med lave skuldre og høy musikk. Minnes dette og andre flotte øyeblikket fra i sommer - og drømme videre.  Til syvende og sist ble 2023 en tipp topp sesong.

Jeg pakker sammen, og forlater elva med et stort smil. For en avslutning det ble. Takk for denne gang.

The moment of trout!

Merknad: Dette var helgen 15. - 17. september 2023. Jeg tok i tillegg en halvkilo ørret på lørdag, og enda en kilosfisk på søndag. De var også oppe og viste seg frem, selv om det var veldig sporadisk med insekter disse to dagene - kun noen få vårfluer. Den siste ørreten sugde til slutt til seg en Gul Enke, bundet av Kristian, etter å ha prøve Elk en lang stund. Totalt seks flotte ørret denne høsthelgen. Du verden.