It´s the driver

«It's not the fly, it's the driver».

Den så kjente uttalelsen kom fra Marryat, "The Prince of Flyfishers». Kjent for å være den beste fluefiskeren og fluebinderen av de alle, på siste halvdel av 1800 tallet. Da disse ordene falt, fisket han sammen med noen venner på River Test. Mens de andre ikke fikk en eneste fisk, plukket Marryat den ene etter den andre. Til slutt var det en som ropte bort til han; hvilken flue bruker du egentlig? Da svarte han kvikt tilbake; «It's not the fly, it's the driver».

Lite er endret fra den gang. Noen fluefiskere er bedre enn andre. Det har jeg innsett for lenge siden. Sånn er det bare. Og de beste er virkelige gode.

Hva som kjennetegner dem, har jeg etter hvert begynt å forstå. Ja, de fisker mye. Ja, de tenker som en fisk. For all del, begge deler hjelper på vei til å bli god. Men når det gjelder de beste, er det noe som er mer strukturelt enn som så.

De beste er opptatt av detaljene - i alt de gjør. Passion for details. De evner og har tålmodighet til å se og reflekterte over hva som virker, og hva som ikke virker - med de små tingene. Det gjelder forberedelsene før de vader ut, fluene de bruker, knutene de binder, utgangsposisjonen før kastet, presentasjonen i seg selv, tilslaget. De har dekomponert og studert hver bestanddel av fiske og utstyr - og forbedret og tilpasset disse, tålmodig over tid.

De har forstått viktigheten av å teste, observere, endre - og så prøve på nytt. Om og om igjen. Lagrer effekten av endringene i hukommelsen. Systematisk bygger de opp kunnskap og erfaring med hvilke detaljer som virker best - under hvilke forhold. Når de så setter disse detaljene sammen med evnen til å lese elven og omgivelsene riktig,  blir de best. 

I tillegg utvikler de en uvurderlig intuisjon om fiskens mulige reaksjon. Det må ikke undervurderes.

Prinsippene i dette er ikke så veldig forskjellig fra andre situasjoner i hverdagen. Systematisk arbeid med detaljene, satt inn i den rette sammenhengen, gjør deg god. Jeg har gjennom årene blitt kjent med noen slike folk - som virkelig beherske de de driver med. Fleste av de i jobbsituasjon, men også noen ved elvebredden - fluefiskere.

En av disse fluefiskerne og fluebinderne, er min svenske navnebror Henrik - Henrik Haglund. Han har jeg skrevet om tidligere også. Henrik er svensk og jobber med faget kommunikasjon i sitt proffliv. Er en engasjert og meget hyggelig mann, som er i ferd med å gjøre halvt normann av seg. Han kan ikke få nok av opplevelsene fluefiske gir han, og har falt for de norske fjellene, elvene og ørretene. Hver sesong bor han i Hemsedal, og har ordnet seg så han kan jobbe på hjemmekontor derifra. Lucky him. Han har guidet mye sammen med Tor Grøthe, og får en meget høy andel av de fiskene han fisker på. Ofte på første flyt.

Jeg treffer han en gang i mellom når jeg er der oppe, og er så heldig at han leser bloggen min. Så han synes det er hyggelig å slå av en prat - og ikke minst gi meg noen praktiske tips å ta med langs elvekanten. 

Jeg har mye å lære.

Forrige uke stod han og jeg side om side, med vann til livet, utenfor Jugebenken i Hemsila. Vi kastet hver for oss på noen gromme vakende ørret. På samme tiden som jeg ikke fikk den til å ta i det hele tatt, tok han tre. Dette selv om jeg brukte en av spesialfluene han hadde bundet og gitt til meg i fjor sommer. Det hjalp bare ikke.

Det avgjørende var selvfølgelig ikke flua, men «the driver» - Henrik Haglund.

Tidlig morgenen etter traff Kristian og jeg han igjen på samme sted. Vi ble stående å prate i flere timer, mens vi ventet på at fisken skulle begynne å vake. Det ble en hyggelig, og ikke minst en verdifull formiddag.

For Henrik delte raust med oss sine absolutte hemmeligheter innen sitt fluefiske - detaljene. Om bindeteknikker, glansen i bindetråden og halematerialet, navn og nummer - dubbing eller ikke dubbing. Hvilke tre vinkler på cdc vingene som fungerer best i ulike situasjoner. Forskjellige kastevinkler, og hvordan få presentasjonen riktig ved ulike vannstander. Oppførsel i elva. Tilslaget. Strategier og taktikker for Hemsila - og ikke minst hvilken ørret som står hvor i elva under ulike forhold. Det var bare å suge til seg kunnskap og erfaring - i takknemlighet.

Deretter fikk Kristian og jeg lov til å plukke i fra flueboks hans, med selvbundet fluer. Bundet etter hva som har fungert best de siste årene - under ulike forhold. Fra krok 18 til 22. Det var her også bare å forsyne seg.

Hva kan man si til slikt. Annet enn tusen takk. Jeg skylder han definitivt en flaske god rødvin og en «momentoftrout» cap. Blir levert opp i dalen i løpet av sommeren. Vi er heldige som har blitt kjent med denne mesteren - som så gjerne deler sin lidenskap med andre.

Så nå er det bare for oss å fortsette å teste ut alle de gode rådene og fluene vi har fått av Henrik. Samtidig som vi vet at det er ingen råd eller spesielle fluer som gjør oss gode alene. Det krever timer med fisking og tenkning på detaljene - tenkning på hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Vi må gjøre det selv.

Til syvende og sist; It´s not the fly, it´s the driver".