Jubileumet

Det begynner å bli et liv, det her - det begynner å bli et fluefiskeliv.

I dag feirer jeg 60 år - 25. januar 2021. Du verden. Ikke nok med det; denne dagen dedikerer jeg også til jubileum for mitt eget fluefiske. I år er det 50 år siden jeg så smått begynte å ha fluer på et fiskesnøre.

Så dagen er på alle mulige måter verdt å markere. Et innholdsrikt liv som er et godt stykke på vei. Alternativene kunne ha vært så mye mye verre. Enten ikke blitt seksti i det hele tatt, eller... å ha blitt seksti men slukfisker. Huff og huff.

Og denne store dagen deler familien med meg. De beste. Og topper det med en fantastisk gave, som de har gått sammen om å kjøpe - alle sammen. Et maleri av en vakker Svarta-ørret. Svarta er en spesiell elv på Island som jeg selv har fisket i, sammen med kunstneren Jonas. Der har jeg også rekorden min i fra. Fluesnella på motivet er heller ikke tilfeldig - en gammel Hardy Bouglè. Jeg vet nå at jeg har en en familie som forstår meg - så inderlig vel.

Malieriet er på mange måter et bilde av mitt fluefiksliv - brunørret tatt i elv med lett flueutstyr. På disse 50 fluefiskeårene er det nemlig i denne spesialdisiplinen jeg har utviklet meg; tørrfluefiske etter ørret i stilleflytende elv og små fjellvann. Jakten på vaket - det magiske øyeblikket.

Et veldig smalt område. Veldig spesialisert. De virkelig gode fluefiskerne er de som behersker flere disipliner samtidig; laks, sjøørret, bone-fish, nymfe, streamere - i tillegg tørrflue. De komplette. De allsidige. Jeg tar av meg fiskecap`en for dem. De får både flere og større fisk enn meg, i tillegg opplever de langt flere interessante steder enn det jeg gjør. En hylles til dem.

Forklaringen på hvorfor mitt fluefiske har blitt så spesialisert, er mest av praktiske årsaker. Det har handlet om tid og prioritering, og har ingen ting med ultra-puristiske Halford prinsipper å gjøre. Opp igjennom årene har jeg vært fokusert på jobb, familie og venner - og deretter fiske. De dagene jeg hadde til overs for fisking, ble brukt effektivt på det fluefisket jeg var opplært i, og ikke til å lære nye teknikker. Det var heller ikke tid til å reise langt unna, så det ble fluefiske i nærområdet til hus og hytte.

På den måten ble det smalt. Likevel angrer jeg ikke. Jeg hadde gjort den samme prioritering om igjen. Livet er sammensatt. Livet har ulike faser. Nå er jeg også glad for å ha denne spesialkompetansen - det er spennende å kunne gå i dybden og være ordentlig god på ett område. Nerde. Og så elsker jeg øyeblikkene jeg har med tørrfluefisket. Jeg liker finteknikken og nødvendigheten av perfeksjon for å lykkes. Jeg trigges av det visuelle - jakten på bytte og det avslørende vaket. Jeg liker historien bak denne delen av sporten - opprinnelsen fra kalkelvene i England. Jeg glir ubevisst inn i omgivelsene og naturen der jeg utøver nettopp dette fisket, og blir borte.

Og alt dette startet altså tilbake på tidlig 70 tallet. Med March Brown, Silver Zulu, Greenwells Glory og Olsens Enke. Pluss en og annen Coachman. Tørt og vått. Deretter gikk det slag i slag. I rasende fart. Det er likevel noen enkelthendelser og forhold opp igjennom, som dukker opp i tankene mine på en jubileumsdag som denne - som har satt ekstra preg på dette fluefiskelivet:

En far som var en dyktig læremester. De mange bekkene og vannene i Valdres - der jeg lærte meg å fiske med flue. Min første ordentlige fluestang som jeg fikk til konfirmasjonen - en Hardy Jet. Min aller første lønning, fra min aller første sommerjobb, som uavbrutt gikk til å kjøpe en ny fluesnelle. Treningsturene fadern, Eyvind og jeg hadde til Holmendammen. Hytta på Dagali og fisket på Hardangervidda. Barna våre - som tidlig var med på fisketur og ble glad i naturen på sine måter. Kristian som raskt ble en dyktigere fluefisker enn sin far. Opplevelsen av ørretrekorden - en kald natt på Island. Aurivilli i Hemsila, Vulgata i Skurdalen og MayFly i River Test. Møtet med Roy Darlington og ørreten ved Abbots Barton. Morten og Jan som har introdusert meg til nye fiskekulturer og elver. Eldar som har dokumentert mye av dette fiskelivet de senere årene, i form av fantastiske fotografier. Jonas med hatten og sin fine pensel. Brodern Eyvind - i tykt og tynt. Medlemskapet i Flyfishers Club. Og ikke minst Kristin, som har gitt meg lov - til alt dette.

I tillegg må nevnes; Fluepuben, Lidenskapet, og Bloggen - som har bidratt til store tanker, vidløftige drømmer og mye erkjennelse. Til god musikk og en kald øl.

Det er helt sikkert flere hendelser og situasjoner å trekke frem, men det var likevel disse som først og fremst dukket opp da jeg begynte å tenke tilbake på dette lange fluefiskelivet.

Og det er hyggelig og verdifullt å kunne minnes og reflektere over det som har vært. Jeg skal ikke glemme hvor jeg kommer i fra. Likevel er det viktigste det jeg har nå, og det som ligger foran meg. Jeg har en følelse av at mitt fluefiskeliv ikke blir noe mindre spennende i årene som kommer. Plattformen er definitivt lagt - den er solid. Jo mer kunnskap og ferdighet jeg har, jo morsommere blir det, jo mer nyskjerrig på detaljene blir jeg. Og fremover kan det jo hende at jeg også får mer tid til å utforske nye disipliner og destinasjoner innen denne fantastiske sporten og lidenskapen - som fluefisket er. Jeg har derfor mye å glede meg til. Privilegert. Fortsettelsen på Bucket Listen starter nå.

Og når det gjelder alderen forøvrig - 60 år i dag - til det er det å si følgende; alder er bare viktig hvis du er en ost. Det er innholdet som teller - og det synes jeg både har vært og er rikt - på alle mulige måter. Jeg er dypt takknemlig - og ser frem til resten.