Den fine kulpen
Hein, 20. juli 2021
Den fine kulpen. Formet som en stor «S». Kanskje er den hundre meter lang. I vert fall ikke bredere en tyve. Kulpen har strømmer, stiller, dybder, kanaler og grunner. Små og store steiner bryter opp overflaten, og lager virvler flere steder. Noen partier med lys grusbunn. Elven renner gjennom et landskap av vidde - 1200 moh. Ingen trær. Bare lyng og små busker omkranser bredden - einer, dvergbjerk og vierkratt. I dag blinker kulpen i den varme sola - intenst blå mot det grønne. Det lukter av myr og torv. Fjellene i horisonten bølger som slake dønninger en fin sommerdag på stranda. Hardangervidda er på sitt absolutte vakreste. Jeg på mitt absolutte mest fokuserte.
Jeg har nemlig bestem meg for hvor jeg skal legge ut flytet, og går forsiktig ut på en grusodde. Godt sammenkrøket, lav profil. Omtrent tyve meter foran meg har jeg sett konturene av en stor og lys stein nede i den dype renna. Akkurat rett før strømmen treffer landet på den andre siden, og gjør en sving til venstre. Nå legger jeg ut flua og lar den få danse fritt og rolig nedover på overflaten - mot steinen. Selv om det ikke er noen vak å se, har jeg en tanke om at den kanskje kan stå der - kulpens grommeste. Det er ikke på noen måte en selvfølge. Men det gir mening at den hviler og skjuler seg bak steinen på dypet- der strømmen er svak, men ikke svakere en at den jevnlig blir servert insekter. Det er i vert fall logisk. Så nå satser jeg et flyt på at det er riktig - et flyt med en vårflue - som jeg følger med øynene. Mot målet. Mot steinen. Noe annet enser jeg ikke akkurat nå. Tørr ikke en gang å blunke.
Og der når flua frem. Blir trukket under av strømmen som øker farten og dreier til venstre rett før land.. Er ikke sikker, men innbiller meg at jeg ser en bevegelse under vann. Det lugger. Jeg hugger. En eksplosjon av kraft da jeg kroker den. Fisken går rett i været og lander så spruten står. Sprek som en fjellørret i elv alltid er, godt hjulpet av tyngden i strømmen, blir det et ordentlig basketak. Frem og tilbake i kulpen, innsveiv og utras om hverandre. Jeg presser den hardt unna steiner og stryk - der det er lett for at den kan gå seg av. Stanga står i en spent bue og den syltynne fortommen er definitivt på bristepunktet. Redd det hele skal ryke for meg. Nå kjenner jeg hvordan hjertet banker.
Denne bruker jeg noen ordentlig drøye minutter på å få landet. Det hele virker som en evighet. Men til slutt ligger den der i håven - en vakker og grom ørret - skinner i sola. Ikke dronningen av elva, men kanskje kronprinsen. I vert fall er det en drøy kilo gull som glimrer. Yess! For en herlig opplevelse.
Tilbake på bredden setter jeg meg og lar det hele synke inn. Med et snev av lykkefølelse. Dette øyeblikket må jeg jeg klare å bevare. Det er så perfekt. Foran meg flyter kulpen videre som om ingen ting har skjedd. Uberørt av den kampen som akkurat har utspilt seg mellom mann og fisk. Fortsetter å gli majestetisk gjennom dette høyfjellet. Intens blå. Ikke et spor igjen av min brutale inntreden. Fullstendig overlegen.
Denne fine kulpen har alle egenskapene som skal til for at ørreter vokser opp og tilbringer mye av sitt liv her. Bli store. Og den er en del av en elv med villfiskgaranti. Her har ingen tuklet med settefisk. I denne kulpen er det naturen som forvalter alt levende liv - planter og dyr. Dette er på ekte. Slik jeg kan like det. Slik jeg er så oppsatt på å bevare det.
En fin kulp, en grom fjellørret og en lidenskapelig fluefisker - langt inne på Hardangervidda. Så definitivt perfekt.
