Kulturarven

Lyden av traktor, lukten av gjødsel og kuer som rauter på jordet. En rød låve, en sprukken løe og en grå grind. Irrgrønne omgivelser, enger av villblomster og en elv som sklir stille forbi og speiler en blå himmel. Det hele er rammet inn av fjell som fremdeles holder på noen sneflekker som lyser hvit langt der oppe. Freia melkesjokolade? Kitch av Kittelsen? Nei - det er Norge i rødt, hvitt og blått. Vårt eget kulturlandskap.

Jeg har alltid latt meg fascinere av uberørt natur. Den fine sammenhengen mellom alt liv. Stillheten. Det ekte. Evolution over milliarder av år. Vi skal ikke tulle med det.

Likevel blir jeg slått av hvor vakkert kulturlandskapet egentlig er. Hvor glad jeg er i det. Det motsatte av uberørt natur. Menneskenes eget verk. Natur som er ryddet, åpnet, tilsådd og plantet. Med formål å bo, holde husdyr og produsere mat - for flere. Landbruket - en dypt forankret og viktig kulturbærer i vårt land. Endret over tid. Utformet av teknologiske nyvinninger, ulike tidsepoker og samfunnsstrukturer gjennom hundrevis av år.

Norge har først og fremst vært en landbruksnasjon. Storbonden satt på Eidsvoll og styrte landet. Småbøndene klorte seg fast i dalsidene. Det var slik Norge ble bygget som nasjon. Antall bønder i Norge steg helt frem til 1960 tallet. Dette er lett å se når vi reiser rundt. Gårder og småbruk på et hvert hjørne. Også nær byer og tettsteder. Det har preget vårt sinn og vår holdning som folk - bebyggelse og landskap. Verdifull norsk historie og tradisjon. Det er mye å være stolt av. Kulturlandskapet gjør landet vårt smellvakkert - det også. I det minste på forsiden.

Men ikke på baksiden. Baksiden av låver og løer. Nederst på jordet. Inngrodd i busker og trær. Delvis skjult. Der er det skrap - mye skrap. Rustent rot. Stått der i mangfoldig ti talls år. Spor etter flere generasjoner. Og blir aldri fjernet. Dette søppelet er også er en del av kulturlandskapet i Norge - en del av kulturen i Norge - en del av ukulturen i Norge. Kulturskrap. Og minner oss om vår ensidige praktiske fokus og begrensede vekt på estetikk og miljø opp igjennom tidene. Ute av syne, ute av sinn, ligger jernskrotet der på baksiden og ruster. Eller er det slik at «vi kan få brukt for det en vakker dag»? Kanskje var det sånn de tenkte for 100 år siden - og godt tenkt den gangen. Men nå er det kun skrap. Ubrukelig til annet enn gjennvinning. For meg ser det ut som om bonden rett og slett ikke prioriterer å rydde i eget bo. Den kostnaden er han ikke villig til å ta. Og nå ligger det der og har blitt en del av vår kulturarv.

Mange av de flotteste ørretelvene våre renner nettopp igjennom kulturlandskapet. Ved enden av jordet. Så derfor har jeg begynt å legge merket til hva som ligger der. Denne sommeren har jeg valgt å dokumentere noe av dette på min reise rundt med fluestang. Og jeg kan fortelle at det har ikke vært vanskelig å finne motiver av kulturskrap. Rot over alt. Når har bonden tenkt til å fjerne det? Det tar tusen år før naturen har brutt det ned, om den i det hele tatt klarer det. Søppel lagt igjen i landskapet er ikke noe nye generasjoner skal behøve å arve. Vi mennesker har et ansvar å rydde opp etter oss. Selv om det er på egen eiendom. Det er ingen andre som gjør det.

Så jeg tenker at nå må kulturbærerne ta i et tak. Søppel og forurensing er ikke det vi ønsker at vår kulturarv skal kjennetegnes av, og bli huskes for. De har derfor en jobb å gjøre - å rydde etter seg og sine forfedre. Jeg synes ikke de skal vente spesielt mye lenger.