Langs landeveien i Hampshire (#7)

Kristian og jeg hadde lyst til å oppleve mer av landsbygda i Hampshire. Det gjør man sjeldent fra en motorvei. Derfor valgte vi å ta landeveien til Winchester. Bakveien ned fra Stockbridge.

Starten var trang. Bakveien smal. Hekkene høye - og tette som støyvernet langs E18. De stod bak mosegrodde solide steingjerder - kloss inntil veien. Vi så ikke annet enn veibanen og himmelen, og enkelte biler som kom rett i mot oss. Med hjartet i halsen.

De lokale engelskmennene kjører nemlig i hundre og ti rundt svinger og over bakketopper - også på disse smale veiene. Så smale at du ikke kan tro det er mulig at to biler i det hele tatt kan passere hverandre. Med stor respekt for steingjerder og hva de kan gjøre med lakk og karosseri, la jeg meg likevel kloss opptil - på venstre side. Dypt konsentrert, og med begge hendene på rattet. Og synes likevel at vi ikke lå spesielt langt unna gjerdene på høyre side. Vi var begge litt klamme på ryggen, med en utålmodig kø av disse lokale engelskmennene på støtfangeren bak. Hvor ble det av den hyggelige og langsomme landsbygda vi hadde hørt så mye om.

Men den kom oss heldigvis i møte. Etter en stund åpnet omgivelsene seg opp. Ikke det at veiene ble bredere, på ingen måte, men hekkene ble lave og utsynet vidt. Nå kunne vi ta innover oss det flotte landskapet. For flott var det. I strålende sol.

Endeløse slake åser med grønne jorder og majestetiske trær - gammel eik. Hester på beite. Hjort som gikk og gresset langs et skogholt. Noen lå påkjørt i grøftekanten. Et par store rovfugler hang i lufta - sikkert på jakt etter hare - som vi allerede hadde sett mange av. Til og med en rev så vi lusket av gårde på et jorde der.

Vi kjørte forbi flere fine gårder. To av de var vingårder - ranker på ranker med druer. Her i Sør England har de visstnok de siste årene blitt gode på å lage musserende vin - «champagne». Klimaendringene må ta æren, eller skal vi si skylda, for akkurat det. Det ga i hvert fall en liten følelse av Syd Frankrike - bare mye grønnere og friskere.

Landsbygda i Hampshire viste seg fra sin absolutt beste side - når vi først kunne se den.

Ikke før vi hadde vendt oss til gleden av å se - åpent landskap og rikt dyreliv - var vi på vei inn i en tett skog med løvtrær. Klippet og formet som en biltunnel. Hadde både vegger og tak. Vi kjørte flere minutter i dette grønne mørket - med solbrillene av og fjernlyset på.

For så å være ute av det igjen, i lyset på den andre siden. Der ankom vi en pittoresk liten landsby - ett veikryss og femten sjarmerende murhus. Noen hadde tykke stråtak, noen blanke blå dører, andre grønne. Alle med dekorative rosevegger og velstelte hager. Fargerike blomster på trappa. Lave steingjerder og små porter. Og midt i dette veikrysset var det selvfølgelig en eldgammel og fin pub med bed & breakfast. Ved siden av en liten te-butikk. Nå var hjartet på rette staden.

Et kort øyeblikk. Så var vi igjennom krysset og over en liten kalkelv, på en steinbro fra middelalderen. Igjen kjørte vi blant endeløse grønne og vide åskammer, med dyr som gresset og store eiketrær. Instagram-motiv og smale veier. Og slapp forbi enda en utålmodig sjåfør.

Slik reiste vi en drøy halvtime. Opplevde landeveien i Hampshire. Det var verdt omvei og stive skuldre. Vakkert landskap og koselige små landsbyer. Velstelt og frodig. Irrgrønt. Karakteristisk og intimt. Området betraktes av mange som det fineste England har av landsbygd. Det ville vi ikke ha oppdaget om vi hadde tatt motorveien - den strakeste vei ned.

Etter hvert nærmet vi oss Winchester, og slutten på landeveien. Det ble mer trafikk, og bebyggelsen urban. Om ikke mer enn fem minutter ville vi være utenfor huset til Roy. Jeg hadde ikke møtt han siden i november i fjor - til lunsj i The Flyfishers Club. Der han inviterte oss til å komme ned og fiske på Abbotts Barton. Vi hadde tatt han på ordet. Nå ventet han oss. Det skulle bli hyggelig å se han igjen.

Neste kapittel: "Teatime" på Abbotts Barton (#8), lørdag 19. november 2022