Med Halford på Mottisfont (#4)

Det var ikke bare sixpence og rutete skjorte som gjorde at vi skled inn i tradisjonene her nede. Jeg hadde også tatt med meg en av Frederic M. Halford sine gamle fluesnelle fra 1908. En Hardy Perfect. En snelle han selv hadde brukt da han leide fiskerettighetene ved Mottisfont i perioden 1905 - 1914. Normalt står den i Lidenskapet hjemme i Asker. Nå var den med oss til England. Jeg hadde en drøm.

Drømmen var å bringe denne snella tilbake til Mottisfont. Bruke den der Halford brukte den, og på den måten ta del i historien. Historien om tørrflue-revolusjonen som utspant seg på dette stedet, ved disse kalkelvene, på slutten av 1800 og begynnelsen av 1900 tallet. En revolusjon med Halford som den markante fanebæreren. Drømte også om å få en fin ørret med den - selvfølgelig på tørt. Helst en mayfly. Oppleve et slags skjebnefellesskap med Halford - hvor den eneste forskjellen ville være drøye 115 år og skjegg. Det hadde vært noe.

Og slik ble det. Kristian og jeg dro ned til Mottisfont på premieredagen, iført hver vår sixpence og britiske skjorte. Med mayflies i luften og mayfly på fortommen, fisket vi Mottisfont og tok våre gromme fisk - med Halford sin snelle. Slik han gjorde det i 1908. Det var også Kristian sine aller første ørreter i en kalkelv noen gang - og det på denne historiske plassen. Tettere på lidenskapen kan vi neppe komme.

Det ble minneverdig på alle mulige måter. Godt vær var det også. Vi nøt lunsjen vår ute ved elvebredden, opplevde bra klekkinger hele ettermiddagen og talte 11 ørret i håven i løpet av de timene vi hadde til rådighet. De ble alle ført inn i stedets fiskejournal med stødig hånd. I størrelse fra 1.2 til 1.6 kilo. Pluss en karpe på 2,4 kg. Au-da. Litt uheldig med akkurat det kastet.

Sett i ettertid var det også uheldig at vi tråkket rundt i et sivområde for å nå et par vakende ørreter midt i elva. Vi fikk rett og slett litt overtenning, og glemte at vi ikke var hjemme i marka - men var gjester på en privat, frisert og kultivert elvebredd i England. Slett ikke bra. Slett ikke gentle. Jeg har tenkt mye på det siden. Mangel på dannelse og klasse - helt klart. Vi har fremdeles mye å lære.

Bortsett fra disse nybegynner feilene var det en perfekt premiere ved Mottisfont. Den hadde alt vi var kommet til England for. Og dette «alt» tok vi bilder av - mange bilder - til batterinivået på mobilen viste rødt 5%. Vi kunne ikke få nok av disse første inntrykkene.

Dermed ble det dusk før vi ga oss. Så dusk at vi fikk se ørreten svømme rundt og rydde i kveldens spinnerfall. Så dusk at vi ble låst inne på områdets parkeringsplass. Godt etter stengetid. Ugreit. Men med hjelp fra Morten (som jobber til daglig med krisehåndtering), litt flaks og en ekstra time, ordnet det seg - der bak bommen i mørket. Vi kom oss ut til slutt. Ved halv elleve tiden kunne vi igjen sette oss ned med de andre gutta på hotellets pub, for oppsummering av en innholdsrik dag. En oppsummering som var enkelt for vår del; en stor opplevelse i to flufiskeres liv. Pluss en karpe.

Nå hadde jeg altså fått fisk med Halford sin snelle på Mottisfont. Tatt del i historien. Når jeg igjen skal sitte i fluepuben til vinteren og snurrer på den, vil jeg minnes denne flotte dagen her nede sammen med Kristian. I takknemlighet.

Det er slike dager som gjør at fluefisket er så mye mer enn bare å få fisk. For noen av oss selve livet. Og fremdeles var vi bare ved reisens begynnelse. Vi hadde flere viktige plasser å besøke på turen. Selv om dette stedet var helt helt spesielt.

Neste kapittel: Frokosten på The Three Cups Inn (#5), Lørdag 8. oktober 2022