Møtet med Isfuglen

River Wylye, 11. mai kl. 18.45

En bevegelse, en skygge, og så sitter den plutselige der - på en gren - rett foran meg. Isfuglen. Tiden bråstopper. Det gjør jeg også, mens jeg kjenner at hjertet dunker utenpå fiskeskjorta. For jeg har egentlig aldri hatt i tankene at det kunne skje meg. Å få møte den på nært hold ved elva. Nå er vi ikke mer enn tre meter fra hverandre. Den skakker litt på hodet, og betrakter meg nøye. Med et sylskarpt blikk.

For meg er Isfuglen selve eksempelet på naturens estetikk og egenverdi - men også sårbarhet. Et symbol på planetens mirakel, skaperverket, og et ikon for elva og dens fiskere. En formidler av noen grunnleggende sammenhenger - med sitt utseende og sitt vesen. En inspirasjon.

Det er en liten fugl, på størrelse med en spurv - form og farge som en juvel. Skiller seg ut i fra alt annet. Den er en del av småelvenes finstemte økosystem. En dyktig fisker, og en stupdykker av rang. Kirurgisk presis - når den gjør utfall mot byttet. Som stort sett er småfisk. På engelsk har den fått navnet «The Kingfisher». Det er ikke tilfeldig.

Den er også sky, og lynrask som få. Vanskelig å få øye på når den flyr mellom trærne. Ser du den er det som en skygge av et prosjektil. Helt lydløs. Det er få forunt å komme den nær. Annet enn med telelinse.

I tillegg er den skjør - som naturen er det. Kan lett bukke under, hvis miljøet kommer i ubalanse. Slik tilfelle er mange av de stedene den lever. Fremtiden er usikker. Derfor ser den alltid betenkt ut. Med god grunn. Jeg kjenner meg igjen.

I Norge finnes Isfuglen bare i noen få eksemplarer. Jeg har så vidt sett den på avstand i Sandvika, for noen år siden. Men i Sør England er den på hjemmebane - og er en av kalkelvenes mestre. En identitetsbærer for disse berømte og vakre elvene her nede. Dette er skildret av mange store forfattere og malere gjennom tidene. 

Når vi så overraskende møtes, er det nettopp på bredden av en av disse kalkelvene. Wylye. Ikke langt i fra Salisbury.

Jeg har akkurat håvet en blank og fin ørret. Det er første del av mai, og landskapet her nede yrer av liv. En irrgrønn vegetasjon rammer inn elva. Store grener fra trærne bøyer seg over vannet, og skygger for solen. Busker og siv pynter omgivelsene med vårblomstring - hvitt og gult. Elvegresset dekorerer bunnen. Små lyse døgnfluer seiler nedover overflaten - her og der. Noen ørreter snapper dem. Fuglene rundt meg kapper om å synge høyest. Gjøken følger på i det fjerne. Naturen er på sitt flotteste. Mest intense.

Så krones altså det hele med Isfuglens nærvær. Dukker opp fra intet. Lander i et tre ved siden av, og setter øynene i meg. Sitter helt rolig på grenen i et par tillitsfulle minutter. Presenterer seg selv. Som om den forstår at jeg er en venn - som også er avhengig av livet i elva. Før den nikker kort, og forsvinner. Like stille som da den kom. 

Tilbake står jeg igjen med en følelse av å ha vunnet dagens førstepremie, men også å ha blitt nøye målt og veid av Kongefiskeren selv. Denne fantastiske lille fuglen. Blitt minnet på hvem som er den egentlige fiskeren av oss, og hvilket moralske ansvar jeg har for å stå opp for den - og det den representerer.

Et spesielt øyeblikk. Alt hva jeg elsker ved mitt fluefiske var tilstede denne kvelden - ved Wylye. Isfuglen blir ikke noe mindre ikonisk for meg etter dette. Den er nå meislet inn i grunnsteinen min - en gang for alle.

Jeg pleier å tenke at lykken finnes i øyeblikkene, du må bare lære deg å kjenne etter. I møte med Isfuglen var den ikke vanskelig å oppdage.