Touchè - når alt stemmer

Vi sitter på bredden igjen. Kristian og jeg. Venter på vak. Dette har vi gledet oss til lenge - dager da vi venter på vak.

Det er morgen i Hemsedal - vindstille, 16 grader og lettskyet vær. Nyter landskapet, elva som flyter sakte forbi, fjellene foran oss, de gule og grønne liljene langs kanten, Løvsangerens plystring. Vi nyter kaffen vi akkurat har kokt. Ved den fineste elva vi vet om - vert fall i Sør Norge. Vi kom i går, og skal være her i enda to dager. Så det er fremdeles mye forventninger og glede innabords. Alt stemmer.

Dagen før hadde vi fisket lenger nede i dalen. Vi hadde tidlig spottet en fin ørret, midt ute i et lite sideløp. Typisk grunt og smalt - og krystallklart vann. Blankt vindu - som vi kaller det. Vi kunne se hver lille bevegelse fisken foretok seg - og at den plutselig gikk opp og snappet en liten lys døgnflue på overflaten.

Det var min tur til å prøve. Jeg valgte å sette på en duns - syltynn kropp på en syltynn spiss - og stilte meg opp åtte meter nedstrøms. Kristian stod igjen ved fisken, bak noen busker, og guidet aktivt hvor jeg skulle legge flytet. På fjerde kastet ropte han; «den kommer - kommer, kommer, kommer - nåå!» Et ørrethode stakk rett opp av vannet. Flua mi forsvant. Jeg løftet stanga. Ett basketak og fem minutter senere, lå det en kilo gull i håven. Det var bare en god opplevelse. Måten og stedet det skjedde på.

Vi visste at det normalt stod flere fisk på dette lille flaket, men etter fighten var de nok skremt over alle hauger. Så vi flyttet oss til en plass høyere opp. En plass Kristian hadde sett vak forrige gang han hadde vært i Hemsila. I en riflestrøm, rett foran en sten - som stakk opp av vannet på motsatt side. Da hadde ikke fisken latt seg lure. Nå så vi riktig nok ikke noe liv, men det skulle ikke være uprøvd av den grunn. Så Kristian la ut en maur i strømmen. Pang! Et nytt ørrethode, et nytt basketak, og ytterligere en kilo gull lå i håven. Hans håv. På første kast. Du verden. Så perfekt.

Litt senere satte gutten inn et avgjørende støt til, på enda en grom fisk, da med den vakre Hydnefossen i bakgrunnen. Touchè. Med det var vi mer enn fornøyde, og rullet inn. For å sette kursen mot Peppes, en kald øl og fotball EM. Med seier til England. Hyggelig det også. Alt stemte i går.

Mens nå er det altså en ny dag - og kanskje nye muligheter. Så da sitter vi her på bredden igjen. Venter og småprater - om fortomsringer og slikt. Stirrer utover elva. Det er noen sporadiske døgnfluer i lufta, men mest mygg. Typiske en tidlig morgen i juli.

Så ser vi det; en fisk som er opp på den andre siden. Viser seg frem. Wow! Vi spretter opp. Det går et par nye minutter, så en fisk til, litt nærmere oss. Det står flere der ute. De tar noe på overflaten. Ingen tvil. Spørsmålet er hva - og hvordan vi skal tilnærme oss dem.

Jeg vader sakte ut i elva, for å observere bedre, og finne en posisjon å kaste i fra. Utgangspunktet blir ganske vinkelrett på. Det bør kunne gå. Avventer litt, før jeg bestemmer meg for hvilken fisk jeg skal prøve å ta. På fortommen sitter den samme flua som jeg avsluttet dagen med i går - en liten døgnklekker - så jeg starter med den. Kaster, mender, kaster, mender, kaster, mender. Ingen ting skjer. Ingen reaksjon, mens fiskene fortsetter å vake. Hmm..

Nedover på overflaten kommer det flere myggklumper enn døgnfluer. Jeg konkluderer med at jeg har på feil flue. At fisken er selektiv på mygg. Tenker også at flytet ikke blir bra nok, på tvers av strømmen.

Så jeg faller av, plasser meg nå 10 meter bak fiskene. Bytter til en palmermygg, krok 18. Mudder spissen på nytt, og gjør et oppstrøms kast. Ett til. Flua lander denne gangen fint i banen til den utvalgte. Så fint at den utvalgte kommer rolig opp - og tar flua. Jeg gjør et sidelengs tilslag, og den sitter. Hele veien til håven. Enda en vakker Hemsila-ørret. Enda en fullkommen situasjon. I takknemlighet.

For det er denne visuelle jakten på aktiv ørret, som er årsaken til at jeg fisker med flue - og ikke bare er ute i naturen. Når alt stemmer slik, når det er krevende og jeg likevel får det til, er det en helt spesiell følelse av glede og spenning. Som jeg oppsøker om og om igjen. Så ofte jeg kan.

Det ble flere gode flueopplevelser for Kristian og meg denne dagen. En fast fisk til, men også et par slag med påfølgende utras. Alltid tomhet og skuffelse når den slipper, men likevel noen øyeblikk å diskutere og å ta med hjem. Har du først fått den til å ta på blankt vann i Hemsila, i tillegg hatt den på et stykke, har du uansett gjort noe riktig. Verdt å huske.

Denne helgen var det mye som stemte for far og sønn. Både fisket og turen. For meg er reisen sammen verdt mer enn vekten av gull - som noen gang ligger der i håven. Det blir ikke siste gang vi drar av gårde med fluestang - vi to. Planer er allerede lagt - for senere i sommer. Da med litt grovere utstyr. Aurlandselva. Jeg gleder meg!

Tight Lines!