Når elven ikke lenger renner

Hemsedal & Borgund,  28-29. aug. 2021.

Når elven ikke lenger renner er det slutt - på en av livets store gleder - fluefiske.

Jeg var vel fremme ved Jugebenken halv åtte lørdag morgenen. Turen hadde startet som den skulle i Asker klokken fem, det gikk som smurt oppover dalen mens jeg sang til låten «all by my self». Alene i Volvo`en, alene på veien. Helt for meg selv. Jeg gledet meg som jeg alltid gjør når jeg skal til elva.

Det første jeg tenkte da jeg parkerte og gikk ut av bilen, var at i dag ligger alt til rette for en ordentlig fin dag i Hemsila. Det var klar blå himmel, vindstille, kjølig luft og litt rim i gresset. Typisk høst. Sola hadde enda ikke bikket over fjellene, men om en time ville den varme og ørreten vake. Nå var jeg glad jeg stod opp tidlig og tok turen.

Kjempe glad, helt til jeg så skiltet - FISKE STENGT - resten av sesongen på grunn av veldig lite vann. Jeg trodde først ikke mine egne øyne. Er det mulig? Den så jeg ikke komme. Men det gjorde den - så definitivt. Rett i fleisen - og med god grunn. Det var faktisk nesten ikke vann igjen i elva. At det var stengt ga mening - selv om skuffelsen var til å ta og føle på. Halve elva var tørrlagt, og vannstanden på resten var omtrent 30 cm. I tillegg hadde Yr meldt om solfylte og varme dager også fremover. Det ville være uforsvarlig å stresse fisken under slike forhold.

Etter to avlyste fjellturer denne helgen, først Gaustadtoppen med NAF og deretter Jotunheimen med gutta, hadde jeg sett mitt snitt til å få en trøstedag i Hemsila i stedet for. Nå ble altså denne turen også avlyst - på stedet. Den tredje avlysningen på samme helg. Det skal vel egentlig ikke kunne skje. Men det kan beviselig det - når elven ikke lenger renner.

En ting er at jeg fikk en solid bomtur, en annen sak er hva en så lav vannføring gjør med elva og insektslivet. Når store områder av elvebunnen blir liggende brakk over lang tid, vil jeg tro at egg og larver også tørker ut og dør. Noen av oss hadde allerede konkludert med at dette var en sesong med svært lite insekter og få vak. Så kommer dette på toppen. En august uten regn. En elv uten vann. Jeg er redd at det ikke blir noen bedre insektssommer i Hemsila neste år. Tvert om, det kan bli svært magert. Og det hjelper selvfølgelig heller ikke på situasjonen at insektslivet generelt reduseres i høyt tempo for tiden, som følge av de pågående natur- og klimaendringene. Jeg ble stående ved den tørre bredden med dype bekymringsrynker i pannen.

Men tungsinnet slapp heldigvis taket ganske raskt, og jeg begynte å tenkte offensivt - på dagens utfordring. Hva gjør jeg nå som elven er stengt, har kjørt 20 mil, det er min siste mulighet til elvefiske i år og jeg har bilen full av fiskeutstyr - blant annet en splitter ny stang jeg absolutt skulle ha prøvd?. Ja, hva da?

Borgund - selvfølgelig! Ikke mer enn førti minutters kjøring videre over fjellet ned i Lærdal. Bedre å gjennomføre nå, enn å bryte med uforrettet sak. Så jeg satte bilen i gir med kurs for Borgund - der jeg hadde hørt at elven alltid renner. Plutselig var jeg lys til sinns igjen, og på nytt glad for at jeg tok turen. 

Besøket i Borgund ble på alle mulige måter en god opplevelse. Bare reisen over høyfjellet fra Hemsedal var verdt turen - smellvakkert og stoppet for noen villrein i veibanen. Borgundselva er i tillegg flott i seg selv. Du får en følelse av å være på New Zealand. I vert fall slik jeg forestiller meg det, etter å ha sett utallige fiskevideoer der ifra. Vannet er krystallklart, grønnaktig og renner delvis i gjennom en trang og frodig dal med høye fjell rundt. Den har spennende kulper, steiner, terskler og kanaler. Å sitte ved denne elven, kjenne varmen fra sola, drømme om NZ, drikke kokekaffe og spotte kilo-ørret på bunnen, ga meg en strøm av gode følelser - gåsehud følelser - og helt tilstede.

Ikke nok med det, jeg fikk også et hyggelig besøk på ettermiddagen, av brødrene Harangen - Morten og Terje. FFC kollegaer. De tok seg tid til å stoppe noen minutter for en prat, på vei til Lærdalsøyri - der de skulle på "formel 1" fiske etter sjøørret - med tørrflue. Terje hadde jeg hverken sett eller snakket med på over ett og et halvt år på grunn av korona. Godt å se dem begge igjen. Håper ikke det blir like lenge til neste gang.

Etter den gode fiskesamtalen og en kort ekstraomgang i elva, bestemte jeg meg for å starte på returen til Hemsedal. Der ventet pizza og øl på Elgen, min absolutte stampub, og overnatting på Fanitullen. En nedtur i Hemsila på morgenen var snudd til en opptur i Borgund på dagen. Det spilte ingen rolle at jeg ikke hadde fått noen fisk. For jeg fikk prøvd den nye stanga, kjent på det nye snøret og tuslet langs bredden på leting etter ørret - i fantastisk natur og omgivelser. Det holdt for meg. Endelig en tur det kom noe godt ut av denne helgen - ikke mindre enn en Vestlandstur.

På vei hjem til Asker søndag formiddag stoppet jeg og tok lunsjen i sola på Jugebenken - sannsynligvis for siste gang i år. Vemodig. Og ikke minst vemodig å se utover en stengt og tørr Hemsil. Når elven ikke lenger renner er det definitivt slutt - på en av livets store gleder - fluefiske. I dette tilfellet for resten av sesongen.

Nå er jeg spent på om insektslivet kommer tilbake i Hemsila neste vår. At fisken vil vake, og jeg vil juble - igjen. Jeg krysser fingrene for at så skjer, og takker for i år. Elva har uansett gitt meg mye glede denne sommeren også.