Når Isfuglen er død

Isfuglen er spesiell. Den er vel utbredt i Europa. I Norge er det kun et fåtall. Men den er her. I Sandvika, ved Monet-broen, var det for noen år siden ett hekkende par. Da så jeg såvidt skyggen av den, på avstand. Eldar Hauge, en dyktig fotograf, natur- og fiskevenn, fikk foreviget den med telelinse. Isfuglen i Sandvika. Fuglen og bildet som har fått meg til å tenke - mye. 

For meg er Isfuglen blitt et mesterlig symbol på skaperverket - vakker og sårbar. Vakker som alt liv og sammenhenger vi finner i urørt natur. Samtidig er den sårbar overfor menneskenes påvirkning - på naturens perfekte balanse. Sårbar for menneskehetens jag etter mer - etter fremskritt og velferd. For vårt ubegrensede uttak av naturressurser og nedbygging av arealer - som for tiden er mer enn tålegrensen tillater. En trussel for Isfuglens eksistens - og det den representerer.

Derfor må vi våkne. Det handler om hva som er viktig her i livet. Hvem vi ønsker å være.

Vi mennesker er utstyrt med empati og emosjoner. Følelsene våre er knyttet til relasjoner og estetikk. Å oppleve kjærlighet og gi omsorg. Føle på det vakre i natur, musikk, litteratur, kunst og arkitektur. For mange også i det åndelige. Dette øker verdien av å leve - øker livskvaliteten. Det er egenskaper som gjør oss menneskelig. Vi søker et innhold i livet, en mening utover det å kun overleve. 

Samtidig liker vi å betrakte oss selv som unike moralske vesner. Respekt for liv. Være til nestes beste. Opptatt av hva som er rett og galt. Vi dømmer og belønner, ut i fra verdier vi tror på. Et indre kompass. Samarbeider vi, har vi makt og evne til å forme de omgivelsene vi ønsker oss. For et privilegium. For et ansvar. 

Dersom følelser, empati og moral er noe av det gode ved å være menneske, som gir oss glede og mening, så bør vi være opptatt av å forstå hvilken sammenheng vi lever i. Hvordan vi påvirker og påvikes av de naturlige forbindelsene som vi er en del av - fra begynnelsen.

Så vidt vi vet er livet på vår lille planet helt unikt - i vert fall innen vår egen galakse. Alt annet vi kjenner til, er dødt. Derfor har vi et helt spesielt ansvar for å verne om dette fantastiske og begrensede livet. Det er det ikke noen andre enn menneskeheten som kan gjøre. Likevel er vi i ferd med å la det motsatte skje. Bygger ned naturen. Utrydder arter. I høyt tempo. Verdens villdyr bestand har i følge WWF krympet med 73% de siste 50 årene. Nedslående.

Hovedargumentet for å stoppe denne negative utviklingen, er fordi vi er avhengig av varige og sunne økosystemtjenester. De er helt nødvendig for å sikre drikkbart vann, pollinering, ren luft og medisiner. Uttaket og nedbyggingen må derfor være langt mer bærekraftig enn det er i dag, ellers så får vi store problemer i fremtiden. Verdien av naturen måler vi således i nytte og lønnsomhet.

Men det finnes en annen årsak til ikke å utrydde livet rundt oss. Som burde være den egentlige grunnen. Det er fordi det er moralsk feil. Det er galt. Hvilken rett har vi til å eliminere grunnlaget for annet liv enn vårt egent. Vi kan ikke ødelegge det vakreste og mest sjeldne som finnes, livet på denne planeten, for å skaffe oss enda mer penger, velferd og rettigheter. Vi kan bare ikke det.

Når vi står igjen med det som kun er nyttig for oss selv - ja da har vi mistet en vesentlig del av vår menneskelighet - vår moral, verdighet og empati. Avstumpet. Vi har redusert oss selv til et lavtstående praktisk vesen, og jorda til et fattig sted å bo. Vi eksisterer nok, eier en masse ting, og kan fremdeles føre slekten videre. Men ikke mer enn det. Hva er da meningen?

Isfuglen har for meg blitt et symbol på det vakre i naturen, på den perfekte sammenheng mellom alt levende. På hver enkelt bestanddelers egenverdi. 

Vi kan selvfølgelig klare oss uten Isfuglen. Det er ikke det. Kanskje klarer vi oss til og med bedre uten enn med. For da slippe vi å ta hensyn til den når vi planlegger enda flere veier, kjøpesentre og kraftstasjoner i de områdene den trenger for å leve. Mye enklere. Mange vil nok mene at den må vike hvis den er til hinder for nye arbeidsplasser eller økt velstand. Mange vil nok mene at vi har nok dyr rundt oss som vi har - hunder, sauer og oppdrettslaks. Mange vil nok ikke ha noen meninger om dette i det hele tatt.

Selv kan jeg ikke tenke meg en verden uten Isfuglen. En verden nedbygget og redusert til kun et praktisk sted å være. Hvor det naturlig vakre er minimert, og vi ikke lenger bryr oss om livet rundt oss. Bare om oss selv. Det er moralsk falitt. Mangel på empati. Den dagen Isfuglen er død har jeg tapt. Da står jeg avkledd tilbake. Som en primitiv konsument - definert av markedet og staten. Som har mistet det gode og spesielle ved å være menneske. Det ønsker jeg ikke. Derfor vil jeg prøve så godt jeg kan å hegne om Isfuglen. Stå opp for den, forsvare dens egenverdi, og kjempe i mot vår grenseløse nedbygging av naturen - som utrydder arter og ødelegger mangfoldet.

For meg er det et grunnleggende verdivalg. Et spørsmål om hvem jeg ønsker å være. Hva som gir mening og er viktig her i livet. Det bunner i en dyp respekt for skaperverket. Som omfavner alt og alle-  i tiden.

Merknad: Innlegget ble første gang publisert i april 2021. Det var inspirert av Eldar sitt bilde av Isfuglen i Sandvika, og en artikkel i Harvest Magazine - "den egentlige grunnen til å redde arter", skrevet av Økolog MacArthur Fellow. Han har et professorat ved Stony Brook University i New York. Reduksjonen i dyrebestanden de siste 50 årene, er beregnet av WWF i 2024.