Vinteren slipper taket

Når vinteren slipper tak og elven så vidt viser seg, kommer den gode følelsen snikende. Suget etter våren, varmen, klekkingene og vakene - suget etter åpent vann. Jeg kjenner det langt inn i sjelen. Vissheten om at turene til elva snart er en realitet. Bildene i hodet av døgnfluer som seiler nedover overflaten blir tydelige. Jeg kan nærmest høre lyden av det yrende livet i naturen allerede - og kjenne egen iver.

Samtidig gir det en ro - en ro over at jeg har en helt ny sesong foran meg - som jeg enda ikke har begynt å øse av. Alt ligger der. Fremdeles urørt. Følelsen av et hav av tid. Et hav av nye muligheter. Til å forsøke å ta den store ørreten. Sterk i trua på at jeg også i år skal få danse rumba med Gunn - selve dronningen av elva - hun på over to kilo. Og at jeg denne gangen ikke slipper taket før dansen er helt over. Med våren får vi utdelt blanke ark og fargestifter til. Da kan jeg rette opp alle feila fra i fjor. Og det er ikke lenge til nå - at jeg kan begynne med det.

Å oppdage at isen slipper tak i elva - og  igjen begynne å se livet igjennom rennende vann - skaper derfor masse energi og glede. Jeg ser virkelig frem mot friheten sommeren gir. I år vil det smake ekstra godt, etter en lang, mørk og nedstengt korona-vinter.