Naturen i meg

Jeg har det i meg - naturen og fluefisket. Og preges av det. Det er en del av min identitet - mitt DNA.

Jo da - jeg preges også av å være familiefar, næringslivsleder og en tilårskommen mann med grått hår. Ikke minst av at jeg fremdeles fyller diesel, tror på ny teknologi og flyr på helgeturer til London. En som er sammensatt av paradokser og motsetninger - og svarer for seg selv. Formet av strømmen i 61 år.

Likevel kommer jeg ikke unna at mitt engasjement for natur og fluefiske stikker dypt - og setter sin grønne farge på tenkning, ord og handling. Det har alltid ligget der latent - siden barneårene i Valdres med markstang og gummistøvler. Men de siste årene har dette engasjementet kommet mye tydeligere til overflaten. Så også omgivelsene har merket seg det. At jeg har naturen i meg.

Når jeg hører småfuglene synge, synger jeg også. Når jeg ser elven flyte igjennom landskapet, flyter jeg med. Når ørreten våkner til liv, blir jeg overvåken. Naturen rundt meg er naturen i meg. Klisjeer, ja, men like fullt min virkelighet. Jeg tror heller ikke jeg er alene om å føle det slik.

Så når vi tilsvarende ødelegger denne naturen jeg er innvevd i, ødelegges noe i meg. Når dyrelivet på jorda reduseres år for år, reduseres jeg bit for bit. Jeg føler på en sorg for hver kvadratkilometer uberørt natur vi destruerer og for hver art vi fører opp på rødlista - om det er planter, insekter eller dyr - på land eller i vann. For jeg identifiserer meg med denne naturen. Den er en tydelig del av hvem jeg er - min identitet - definerer mening og verdigrunnlag. Og når den er truet, er jeg truet. Det går innpå meg.

Jeg får derfor vondt når jeg leser om de store ødeleggelsene vi fortsetter å gjøre - under påskudd av nødvendig vekst, økt velferd og grønt skifte. Har ikke tro på bærekraften i en slik fremferd og holdning. Det har ikke FN Naturpanel heller. Vi må begynne å se annerledes på hvordan vi lever våre liv og forvalter naturen - ta på oss noen nye briller - hvis den skal overleve og være der også for fremtidige generasjoner. Og det skal den jo!

Det er derfor emosjonelt slitsomt å være en grønn fisk med røde miljø-briller på. Å ha naturen i seg. Som blir utfordret hver eneste dag. Det blir heller ikke bedre av at jeg selv henger igjen i gammel tradisjonell livsstil - full av dårlig samvittighet. Men jeg skal aldri gi opp - hverken med å stå opp for naturen, forbedre egen livsstil eller å fiske med tørre fluer etter vakende ørret. Jeg trenger alle de gode naturmøtene jeg kan få og opprettholde trua på at vi menneskene evner å endre oss før det er for sent. Det er verdt å kjempe for.

En spesiell takk til Gunnhild som tegnet bildet - av meg - til meg.