Naturglede

Den røde og hvite markduppen vipper litt forsiktig opp og ned før den forsvinner helt under vann og snøret strammer seg. «Pappa, pappa, det napper». Ivrige små barnehender begynner å sveive inn, og stanga bøyer seg. «Det er en kjeeempe stor fisk», og plumper uti vannet - «oi» - godt over kanten på gummistøvlene. Alt er som det pleier. Vi er på tur, alle er blide, og sola skinner. Et sted inne på Hardangervidda.

Det begynte da Andreas, Kristian og Camilla var små. På hytta på Dagali. Fjellet og naturen ble en leke- og tumleplass fra de var to-tre år. På sommeren hadde vi utallige turer innover til vann og elver på vidda. Vi skulle fiske. Sikkert fordi jeg skulle fiske, men samtidig var det også en motivasjon for turen - sammen med noe godt i sekken. Alle tre fisket med hver sin lille stang - samtidig. En mer ivrige enn de to andre. Men så lenge de fikk fisk, og det gjorde de stort sett med mark, så var det alltid gøy.

Ekstra stas var overnattingene i telt - villmarksturene som vi kalte det. De hadde vi hvert år, med fast plass ved Heinselven - nede i bjørkeskogen. Ikke lenger enn 20 minutter å gå fra bilen. Likevel helt alene. Der fisket og lekte de ved vannet time etter time. Fra skogen hentet vi ved og fyrte opp bål - som vi satt rundt hele kvelden. Spikket pinner, stekte pølser og marshmallows. Pirket i glørne, og ble aldri lei. Helt til det ble natt og tid for å krype inn i soveposene - med hver sin lommelykt. Det var også spennende - og høre på alle lydene fra mørket utenfor teltet. Det var tross alt villmark vi var i - mens fantasien gikk livlig om både ulv og bjørn. Gode opplevelser og nærhet til naturen.

Rundt hytta var det også lek og full fart. Kristian lagde dyrefeller, Andreas ble best med luftgevær og Camilla red inn i solnedgangen på Hesten fra Vesten - og lagde pinnehytte i trærne. Vi hadde vår bålplass ved hytta også. Der satt vi og steke pølser i mørke kvelden, med stjernehimmelen over oss. På vinteren var det om å gjøre å hoppe lengst på ski og grave den dypeste snøhulen. Og kanskje ta et par røyer på isen. Det var aktivt uteliv i feriene på Dagali - sommer som vinter.

Kristin og mitt livsprosjekt har alltid vært å forsøke å forberede, så godt vi har kunnet, Andreas, Kristian og Camilla for det som er livet - sett fra vårt perspektiv. Danne et verdigrunnlag å møte det med - som vi har trodd på. Det har handlet mye om forhold til seg selv, andre mennesker, rett, galt og skolehverdagen. Men også forholdet til naturen - gjennom lek, aktiviteter og oppdagelser. Få en glede av det nære og alt levende liv - planter og dyr.

Vi har introdusert dem til naturen gjennom våre egne interesser. Ikke så overaskende; fiske, planteliv, ski og snølek - i fjell, hage og tidvis ved sjøen. Og gjennom det ble de barndomsvenner med naturen, og har så utviklet sine egne forhold til den senere.

Mitt perspektiv har alltid vært at vi er en del av naturen, og naturen er en del av oss. Naturen er vårt eksistensielle livsgrunnlag. Vår inngang og vår utgang. Å vokse opp og bli glad i naturen, tror jeg gjør at det senere er lettere å forstå dens egenverdi og hvor viktig det er å verne om den - som også er å verne om menneskeheten og alt annet liv på jorda. Å se på naturen kun som en ressurs som er underlagt menneskets krav om økt bruk og velstand, kan være skjebnesvangert i det lange løp. Da sager vi over den grønne gren vi sitter på. Og det er som kjent dumt. Så verden trenger flere som er glad i naturen, og som forstår de livsviktige sammenhengene.

Vi har derfor hatt tro på å skape naturglede hos våre barn. Vise at det er noe som er større enn dem selv. Noe som er finere, mer avansert og komplekst sammenvevd enn alt vi mennesker har skapt til nå - med all verdens teknologi. Men også mer sårbart. Å være glad i naturen og respektere dens egenverdi, handler derfor om et verdivalg og et livsperspektiv.

For min egen del ble ørretfiske inngangen til min naturglede. Ikke mer komplisert enn det. Det fikk meg ut i fjell og skog fra jeg var fem år gammel - fiske var en spennende lek. Gleden ved å være aktiv ute i naturen, har senere åpnet øynene for et grønt engasjement.

Det man blir glad i ønsker man å beskytte og verne i fra å bli skadet og ødelagt. Så hvis våre barn har blitt glad i naturen, har Kristin og jeg lykkes med noe viktig. Da har de kanskje en iboende motivasjon og forutsetning for å stå opp for den - forstå viktigheten av å passe på den. De tilhører en generasjon som har en stor utfordring foran seg - stoppe nedbyggingen og det grenseløse uttaket av ressurser. Vår generasjon har stort sett overforbrukt og forurenset langt utover naturens tålegrense. De må være med på å snu denne trenden. Heldigvis kan vi spore et langt bredere miljøengasjement blant unge mennesker nå enn før. Det gir grunn til optimisme.

The Moment of Trout har vært en snart åtte år lang reise i tankens rom. En smal inngang til store spørsmål om opplevelser, verdier og mening. Skrivingen har vært min vei til refleksjon, innsikt og bevisstgjøring. Bloggen har vært viktigere enn bare fisk og fluer. Jeg har erkjent mye underveis. Fluefiske betyr mye for meg - på mange områder. Men med tanken om at min lidenskap for dette også bidro til at Andreas, Kristian og Camilla fikk oppleve naturen tidlig på nært hold, og ble glad i den på sine måter, gir det den dypeste mening av alt. Da har fisket vært viktig for noe. I tillegg til at disse gode familieturene på fjell og vidde har gitt meg noen av de aller fineste minnene. Dette slutter også en ring av tanker i «The Moment of Trout» - hva slags verdi har fluefisket mitt egentlig hatt. Kanskje det er på tide å stoppe her. Ferdig snakka, ferdig tenkt. Jeg vet ikke.

Så ringer plutselig mobilen; «Pappa, nå må jeg opp på fjellet igjen, jeg trenger å komme meg ut, kan vi få låne hytta til helgen?» Det startet for nesten tretti år siden, da en markdupp gikk under og et par små gummistøvler ble fylt med vann - et sted inne på Hardangervidda.