Sånn er det å være fluefisker

Når du har spottet en grom ørret tre dager på rad på samme plassen, fisket på den 4 ganger, hatt den så vidt på, og mistet den igjen - da blir den en del av deg. Du får den ikke ut av hodet ditt. Du tenker på den før du sovner, mens du sover og når du våkner igjen - med et rykk i grålysningen. Fremdeles er den der. På samme plassen. I hodet ditt

Sånn er det å være fluefisker.

Og sånn var det for Kristian akkurat nå. Han hadde fisket på en slik ørret de siste tre dagen. I et lite sideløp til hovedelva. Fisken var aktiv. Beveget seg rundt i en liten høl, og beitet på nymfer som kom drivende nedover. Noen ganger forsvant den. Ble borte en stund. Men kom alltid tilbake. Stilte seg opp på nytt - så vi kunne se den holde på.

Vi hadde vært her siden onsdag. Nå var det lørdag ettermiddag. Kristian var fremdeles fiskeløs. Han hadde riktig nok fått noen gromme slag i hovedelva, men ingen av fiskene hadde blitt med helt inn til håven. Den i sideløpet var håpløs å lure. Jeg kunne merke at det lå en aldri så liten skuffelse i lufta.

Og nå var det slutt. Vi på vei til bilen for rigge ned og kjøre tilbake til Asker. Fisketuren vår var over for denne gangen - uten de helt store fiskehistoriene å skrive hjem om.

«La oss ta en siste titt innom sideløpet, og se om den fremdeles står der». Kristian var bestemt. Han kunne ikke slippe taket. Den var definitivt blitt en del av han. Så vi hadde egentlig ikke noe valg. Han måtte få oppleve den en siste gang.

Der stod den. I vindstille vann. Akkurat som dagen før. Gikk i ett med den lyse grusen på bunnen, på 30 cm dyp. Beveget halen rolig og rytmisk med strømmen. Tok en nymfe - en til - med tydelig selvtillit.

«Jeg setter på en liten nymfe, og prøver et aller siste kast» - sa Kristian med lav stemme. Han kunne ikke la være. At vi ville komme litt forsinket hjem til Asker, fikk så være - for oss begge.

Så vi tok begge oppstilling seks-syv meter, skrått, bak den - uten at den lot seg skremme av den grunn. Den hadde tross alt vist oss disse dagene at den var uovervinnelig.

Kristian la ut et fjærlett flyt. Et lite «plopp» - da nymfen landet en meter foran fisken. Fisken flyttet litt nervøst på seg - men ikke langt. Nymfa fløt forbi og på innsiden. Ingen reaksjon.

Et forsiktig kast til. Nå skjedde det noe. Vi så at fisken slapp seg ned, vred hodet mot oss, samtidig som det kom et hvitt lysglimt. Det var åpen kjeft. Kristian visste hva det betydde, ventet to sekunder, før han løftet stanga. Pang. Der satt den. Fast fisk.

Det ble et ordentlig lurveleven i den grunne kulpen. Kjøret var i gang. Ørreten tok umiddelbart kurs nedover strømmen - med Kristian på slep. Jeg fulgte etter - med håven i beltet og mobilen i hånden. Mellom steiner, over steiner, ned i høler, inn i bakevjer og ut igjen. Videre nedover. Vi i lange klyv.

Tynne fortommer og bittesmå kroker uten mottaker, er dårlig kombo med stor fiske, strøm og skarpe steiner. Du må kjøre den ytterst forsiktig, med stram line og på fiskens premisser - ellers ryker det. Det garanterer jeg.

I slike situasjoner blir det derfor alvor. Når du har jaktet på en fisk i tre dager, og den endelig er på flua di, vil det å miste den være veldig sårt. I mange uker etterpå. Da mister du ikke bare fisken, men også gnisten. Du går inn i deg selv. Blir introvert. Det kan gå utover både samboerskap og jobb. Dettte visste Kristian. Så mye stod nå på spill.

Sånn er det å være fluefisker.

Det ble en innbitt ferd nedover sideløpet - med fisken, sønn og far. I den rekkefølgen. Bånn seriøst. Mye adrenalin og høylytte beskjeder; «få den ut av strømmen», «ikke la den gå bak den steinen», «rolig nå», «slutt å ta bilder, se å få håvet den». Familiekjekling - mens fisken rushet av gårde.

Slik fortsatte vi en god stund - til Kristian fikk fisken inn i smult farvann. Et stille flak. Da var vi alle tre ganske ferdig kjørt. Fisken mest. Kristian fikk presset hodet på ørreten over vann, mens jeg fikk satt håven under den, og løftet opp. Der lå den i nettet; gylden som gull, vakker som bare det. Vi slapp jubelen løs, klemte hverandre lenge, slo noen high five`s. Husker ikke hvor mange. Men jeg kan fremdeles se for meg Kristians store smil, øynene som lyste av ekte glede - og lettelse. 

Kristian hadde fått sin ørret. Etter tre dagers jakt på den. Den som hadde tatt plass i hodet på han, og blitt en del av han. Nå lå den i håven. Et uforglemmelig øyeblikk - nettopp hva «the moment of trout» handler om - mestring og glede.

Da Kristian slapp ørreten pent ut igjen, og den svømte tilbake til strømmen, slapp også fisken taket på han. De var nå begge forløst. De var begge to frie igjen. Det er en større mening med slikt.

For sånn er det å være fluefisker.