Skjebnen iført fjærdrakt

Noen ganger befinner skjebnen seg i detaljene, og er ikke til å oppdage. Det kan være fatalt for èn, ren lykke for en annen. Som tilfelle var denne fine junidagen, ved Grønnhølen.

Klokka er halv tre. Det er en av disse håpefulle ettermiddagene, når døgnfluene danser over elva. Når de har fest. Hundrevis av dem - i en tango - for to. Fler og fler slutter seg til rytmene og de bestemte bevegelsene; Stiger opp, stuper ned, stiger opp stuper ned. Hun og han. Viser seg frem for hverandre - med håp om raskt å bli et par. For de har bare dette ene døgnet å leve livet på.

Etternølere til festen er også på vei. De som akkurat har kommet opp fra elvebunnen. Opp til lyset. De som fremdeles ligger i overflaten - som er i ferd med å krype ut av nymfedrakta, reise seg og gjøre seg klare til å fly med de andre.

Men de får ikke være i fred. En ørret beveger seg rolig frem og tilbake inne ved bredden. Der elva er stilleflytende, og tango`en er tett. Den følger nøye med på hva som foregår, og går stadig vekk opp.

Det er heller ikke en hvilken som helst ørret. Det er dronningen av Grønnhølen. Hun på over to kilo, som regjerer og bestemmer her i kulpen. Hun som har vært uovervinnelig i mer enn 10 år. Det er bare når døgnfluene byr opp til dans, at hun er å se langs land - på lyse dagen.

Nå er hun opptatt med å forsyne seg grådig av festdeltakerne, og vet hvem hun vil ha. Plukker selektivt ut de som enda ikke har foldet ut vingene. Etternølerne. De som holder på å klekke. De som ikke kan fly vekk - rett foran nesen på henne - når hun nærmer seg med åpen munn. For uten vinger er de sjanseløse.

Så derfor beiter hun steady på de sjanseløse. Tar en etter en. Nå kommer det også nedover en som ser ut til å være et nummer fyldigere enn de andre. Den ligger tungt i vannet. Mye mat, lett å plukke. I tillegg flagrer og skinner de uferdige vingene litt - i det svake vindpustet. Gjør den enda mer synlig og fristende. Dronningen nøler ikke et sekund. Går majestetisk opp igjen, gaper over det myke ferske insektet, vender rundt, tilbake til der hun kom fra - i et øyeblikk av tilfredshet.

Men denne gangen blir det med et kort øyeblikk - før hun kjenner det stikker i leppa. Noe er galt. Døgnfluer stikker nemlig ikke. Så hun prøver å spytte den ut, men for sent. Den sitter fast. Plutselig blir også hodet hennes dratt hardt til side. Hun er i trøbbel. Virkelig trøbbel.

Det skjer en eksplosjon av panikk og overlevelsesinstinkt. Med all sin kraft går hun rett i været, rister febrilsk, lander med et plask og setter kurs mot midten av hølen. Der de store steinene, den sterke strømmen og det mørke dypet er. Hennes hjem og hennes festning.

Kampen mot dette ukjente blir tøff - og varer en lang stund. I den gir hun alt hun har, som ikke er lite når du veier over to kilo, men taper til slutt. Utmattet.

Den siste klekkeren var ikke som de andre klekkerne. Der og da oppdaget hun det ikke, og møtte sin skjebne - i en liten krok iført fjærdrakt.

En fjærdrakt perfekt lagt ut av en dyktig fluefisker. Som fikk sin livs opplevelse - denne ettermiddagen i Grønnhølen. Belønnet for å være opptatt av detaljene - der skjebnen ofte befinner seg. 

Fatalt for èn, ren lykke for en annen.