Snørebukta

Nå skjærer snøret igjennom lufta. Som et skapt knivblad i det berømte smøret. Som en fin blyantstrek på himmelen. Det ruller ut - snorrett. To parallelle linjer, som lengst fremme henger sammen i en bukt. Drar med seg løssnøret som ligger på bakken, strekker seg helt ut og stopper med et lite smell i stanga. Fortommen fortsetter, vipper over, og flua daler lett som et snøkrystall. Akkurat der jeg ville ha den - tyve meter oppstrøms og innenfor en spot på ti cm. Elegant. Et perfekt lengdekast. Det hele ser ut som i en animasjonsfilm. Men det er det ikke.

For dette er på ekte. Lekende lett. Så uanstrengt. Midt i blinken.

Og så enkelt er det. Bare du kan det. Bare du er i kontakt med snøret gjennom hele kastet, kjenner på energioverføringen i stanga, finjusterer underveis, sørger for rette linjer, henter frem rytmen du har innprentet i ryggmargen, timer dobbeltrekket riktige og bråstopper på riktig sted i bevegelsen.

Behersker du dette i løpet av kasteøyeblikket, i de sekundene du har til rådighet, er det ikke så mye mer å snakke om. Da skjer det på ekte. Er du heldig så skjer det også når dronningen av elva er oppe og viser seg frem. Fullkomment.

Men så godt behersker jeg det dessverre ikke. Det skjer, for all del, men definitivt ikke hver gang. Glemmer ofte å være nær følelsene - i kastet. Blir for hissig på grøten. Oppslukt av vaket - glemmer arbeidsoppgavene. Tyr heller til muskelkraft enn nennsomhet og finteknikk. Denger ut snøret. Da blir det i beste fall sånn omtrentlig. Ikke noe å være fornøyd med. Jeg skylder på høy vannstand og mye vind - noen ganger også på vadebuksa. Typisk mann. Slett ikke bra. Det er bare å skjerp seg og trene mer.

For meg er det nemlig et mål i seg selv å få til den perfekte bukta. For jeg elsker når det skjer, og liker ikke omtrentlighet. Har stor glede av å tegne den fine parallelle snørebukta på himmelen, som med en blyantstrek. Med lett hånd. Jevn bevegelse. Helt presist. Høre det lille smellet i stanga når snøret strekker seg og bråstopper. Bekreftelsen på at jeg har fått med meg alle de de små detaljene - helt riktig. Det er godt å kjenne på.

For i denne streken av en snørebukt ligger en viktig del av fluefiskets teknikk og estetikk. I den streken ligger det mestring av noe av det grunnleggende i sporten - å bevege snøret på en måte som får flua til å lande akkurat der du vil ha den, og fisken til å ta den. Det kalles «the art of flyfishing». En kunstform jeg godt kan like å beherske - til fingerspissene.

Så derfor fortsetter jeg å trene - på å tegne snørebukta fin. Hver gang. Bli god på det. En tilfredsstillelse i seg selv, og et øyeblikks kunst. Samtidig som det sannsynligvis gir flere ørret. Det gjelder derfor å aldri slutte å prøve å bli en bedre kaster. For det gjør fluefisket så mye mye morsommere.

Tight Lines!