"Teatime" på Abbotts Barton (#8)

Endelig skulle også Kristian få møte Roy, og oppleve den berømte Abbotts Barton på River Itchen. Slik jeg hadde gjort for tre år siden. Jeg hadde pratet på innpust og utpust om denne plassen og denne mannen siden den gang. Ønsket var at Kristian skulle få håve en ørret på dette historiske stedet. For det er slike opplevelser som hefter ved èn - resten av et flueliv.

Roy bor i et hyggelig engelsk boligområde rett utenfor Winchester. Nå stod han på trappen utenfor huset og tok oss i mot med åpne armer. Et gledelig gjensyn. Vi hadde selvfølgelig med oss vertskaps gave - Mysost og Aquavit. I følge Morten, to av hans absolutte norske favoritter. Mannen er ikke som andre Engelskmenn. Det visste vi. Han smilte fra øre til øre da han pakket ut brunosten.

Vi skulle rett videre og spise lunsj sammen, før besøket i elva. Det var bare 10 minutter kjøretur bort til den lokale puben, som serverte fish&chips - av en blid dame Roy konsekvent kalte «Love». Der ble vi sittende å spise og prate om løst og fast i mer enn enn to timer. En usedvanlig hyggelig stund med denne godhjertede mannen.

Det ble derfor «teatime» før vi forlot puben. Nå svingte vi av Pudding Lane, inn til den lille gården Pudding Farm. Med sauer på beite og høner på tunet - og en lysbrun katt som fulgte nøye med. I gamledager lå det en kjent pudding-fabrikk her, derav av navnet, fortalte Roy engasjert mens vi parkerte bilen foran den gamle grinda nede ved jordet.

For bakenfor grinda og bortenfor jordet, rant River Itchen. Vi var på Abbotts Barton. Først og fremst hjemmebanen til pioneren Skues. Men også den gang frekventert av storheter som Francis, Senior, Marryat, Hall og Halford. Like viktig; det var her Roy selv hadde vært River Keeper i over 30 år - fra 1974. Han kjenner derfor Itchen like godt som sin egen bukselomme. Kanskje enda bedre. Nå skulle Kristian og jeg få lov å være med denne legenden og fiske her. En bedre vert og guide var det selvfølgelig ikke mulig å få. Spente fulgte vi etter han på stien over jordet. Fiskeværet var godt denne ettermiddagen. Det var håp om å se mayfly i lufta.

Jeg tenker mye på fluefiske. Jeg ånder for fluefiske. Det har fått en stor plass i hjertet mitt. Ikke større enn familien og mine beste venner, men like fullt en betydelig plass innenfor skjorta. Jeg kan ikke leve uten, og kan egentlig ikke få nok. Så mye betyr det for meg. Det har alltid vært vanskelig å forklare hva det er med fluefiske som stikker så dypt - annet enn at det pirker borti noen av mine grunnleggende følelser og verdier.

De fleste som ikke driver med fluefiske, klarer forståelig nok ikke å sette seg inn i dette engasjementet. Det er heller ikke å forvente når jeg knapt nok klarer å sette ord på det selv. For de fleste er det å fiske en tålmodighetsprøve for spesielt interesserte. Noe man kan kjede seg med for å koble av. Mygg er det også. For meg er det livskvalitet og identitet.

Men en som vet veldig godt hva det handler om, og lever med det selv, er Kristian. Han begynte å fiske med flue som 11 åring, og er dypt inne i det. Han tenker fluer og fortommer som sin far, og savner fiske når det går for lang tid mellom hver gang. For han har også en elv strømmende igjennom sitt liv. Den samme som flyter igjennom mitt. Med de samme ørretene. De samme fluene. Derfor forstår vi hverandre godt når vi står ved bredden og speider etter insekter og vak. Slik vi nå gjorde - her ved Abbotts Barton.

«Der! Det står en pen ørret i svingen. Ser du den»? Kristian peker. «Den står langs bunnen mellom de to gress-sengene, omtrent midt i elva».

Stengene hadde vi allerede rigget ved bilen. Roy hadde fulgt oss ned til elva, vist oss rundt og gitt oss tips og råd. Nå var han dratt hjem igjen for å skifte til fest - black tie. Den ærverdige og prestisjetunge Houghton Fishing Club skulle feire sitt 200 års jubileum i Stockbridge denne fredagen, og Roy var invitert inn i det eksklusive selskap - selv om han ikke var medlem. Da forstår du hvilken status denne 80 åringen har her nede i fluefiskets vugge.

Men akkurat nå var det altså noe annet som opptok oss mer. En ørret. Jeg hadde også omsider oppdaget den - i det grunne vannet. Den stod på en meters dyp. Vi kunne tydelig se at fisken plukket nymfer som kom drivende nedover. Men vi var litt usikre på hva slags nymfer. Den hadde foreløpig heller ikke stukket nesa opp og vist seg frem på overflaten.

Kristian tok det med ro. Men jeg visste at hjernen hans gikk på høygir. Dette kunne bli hans aller første ørret her på berømte Abbotts Barton - om han gjorde alt rett. Ikke alle fluefiskere får en slik mulighet. Samtidig som det danser mayfly i luften ved siden av.

Han plasserte seg i skjult bak det høye sivet på bredden, og var klar med en mayfly cdc klekker, krok 14. Fortsatte å vente - tålmodig. Han håpet at fisken skulle begynne å stige, og ta for seg av insektene som seilte nedover på overflaten. Tålmodighet og forsiktighet er to dyder vi setter høyt i fluefiske - Kristian er godt utrustet med de begge. Dette kan han. Flasket opp i Hemsila fra han var 15. Det flyter tross alt en elv igjennom gutten. Akkurat nå en kalkelv - River Itchen.

Så går fisken endelig opp - og snapper en mayfly på overflaten. Ti sekunder etterpå - en gang til. Det blir startsignalet.

Nå legger Kristian ut klekkeren - et stykke ovenfor fisken. Et forsiktig kast oppstrøms. Strømmen fører flua nedover, ut til høyre og inn langs land. Godt utenfor fiskens bane. Hmm - bomskudd? Men den må likevel ha sett klekkeren og latt seg friste. For med èn bestemt bevegelse flytter den seg etter, stiger opp, bryter overflaten og gaper over. Det skjer raskt. Vi kan se alt i det klare vannet.

Kristian gjør ingen feil denne ettermiddagen. Han venter et kort øyeblikk, løfter stanga og kroker den. Woow! Det blir liv og røre i den smale elva. Et basketak. Fisken går frem og tilbake. Inn og ut av gresset. Spretter og spruter. Den kjører opp og ned. Slik holder den på noen nervepirrende minutter. 

Men til slutt lander den trygt i håven. En flott ørret på 1,3 kilo. Du verden. Kristian har tatt sin aller første Abbotts Barton ørret - ved Pudding Farm. Som Skues. En grom fisk på historisk grunn. Yess! Hvor stort er vel ikke det for et fremdeles ungt fluehue - og ikke minst for hans far.

Mitt aller største ønske for dagen var innfridd. Helt sikkert Roy sitt også, men han fikk dessverre ikke med seg dette øyeblikket. Han var på vei til Houghton Fishing Club. Det fikk vi høre mer om da vi litt overraskende traff han senere på kvelden i Stockbridge. Mye senere.

Uansett, Kristian og jeg var skjønt enige om at vi faktisk godt kunne klare å venne oss til Engelsk «teatime». Spesielt her på Abbotts Barton. Men nå var tetiden over for i dag. Klokken var blitt syv. Det var en snau halvtime å kjøre tilbake til hotellet - strakeste vei. Så vi satte kursen for Stockbridge og middag med gutta. Det skulle vise seg å bli en helt spesiell kveld - det også. Vi var jo i fluefiskets vugge, og ble stadig vekk minnet på det.

Neste kapittel: Roy og Ray - kvelden da Houghton fylte 200 år (#9), lørdag 3. desember 2022