Tid for fiskesuppe igjen
Vi er fremdeles i mørketiden - 18. januar. Snø og is ligger som et lokk på lidenskapen. Elvene er utilgjengelige. Døgnfluene er på bånn. Fiskeutstyret har støvet ned - i kjelleren et sted. Verden går på sparebluss.
Likevel var stemningen høy, denne lørdagen i Asker. Bare blide fjes å se. Som når grom ørret vaker en perfekt midtsommer dag. Eller som i bilen på vei til årets første langhelg i Hemsila. Gleden er til å ta og føle på.
Dette kan altså skje midtvinters også.
Men da må du ha et assortert utvalg fisk. Raust med god kraft, grønnsaker, hvitvin og fløte. Mye smør - og litt til. Forsiktig kokt opp i en romslig gryte, og tilsatt nødvendige urter og krydder. Voila!
Verdens beste fiskesuppe. Med ni fine folk fra fjern og nær. Assortert utvalg fluehuer. Blandet sammen i bra kok rundt lunsjbordet. Høylytte meninger om alt og alle. Særlig om laks, Trump og ørret. Denne gangen dominert av ørretgutta - i flertall med sine små fluer og tynne fortommer. Etter noen år med laksekjør, var de gode samtalene nå samlet om finteknikk og kløkt. Det kjentes helt rett.
I år som i fjor hevet vi glasset for våre fraværende fluevenner. Lørdag savnet vi Nick, Roy, Stewart, Bjørn Ivar, Jan Ove, Jonas og Kristian. I tillegg var Morten ferierende i Italia, men hang med oss på Teams da quizen skulle skille klinten fra hveten.
To quiz. En var forfattet og sendt over av Nick. Tusen takk. Den handlet om historie, kultur og ørretfiske i kalkelvene. Så vi ikke skulle glemme. Strålende laget med innholdsrike spørsmål og bilder. Vrien, men interessant. Her stakk Morten til slutt av med hveten, mens vi andre måtte nøye oss med klinten. Ingen vet hva han hadde hatt i glasset sitt der ned i syden.
Den andre quizen var proft komponert av Long. Ikke lett den heller. Tema var klassiske laksefluer og tilhørende fugler. På dette området trakk Peter den lengste fjæren, og reiste hjem med mestertittel og førstepremie. En Blue Doctor bundet av Long, montert i glass og ramme. Ingen over, ingen ved siden. Vel fortjent - etter å ha kommet den lange veien i fra Sverige for å käka lunch.
Ein lunsj kan`kje vara evig, veit du - kan aldri vara evig. Men det var ikke langt unna. Åtte fulle timer. Med hygge, latter, quiz, skravling, jug, god mat og mye godt drikke. Føltes som to. Tiden går som kjent alt for fort i godt selskap - og når fiskeopplevelsene er gode. Dette var en dag med begge deler.
Evig takk til Long for alle bidragene. For å ha malt, trykket og skrevet bordkort - med Isfuglen som modell. En vakker akvarell. Et ikon for skaperverket. I tillegg hadde han bundet en håndfull Gule Enker, en ørretflue jeg har spesiell tillit til. Lagt ut til hver og en av gjestene for å ta med seg hjem. Kanskje den kan bringe lykke for flere enn meg, til sommeren. Ikke nok med dette lagde han altså en quiz, og en førstepremie bare han kan gjøre. Toppet ettermiddagen med hjemmelaget eplekake. Alt gjort med ekte omtanke og engasjement, og skapte en helt spesiell og minnerik dag for alle som var tilstede. Av med hatten.
For ikke å glemme en stor takk til Kristin, som igjen sørget for de beste retter og det tyngste løftet på kjøkkenet. Uten denne hjelpen ville ikke buffet`en ha smakt, og et kaos hadde rådet før, under og etter lunsjen. Jeg er bare så heldig som har henne. Det er gjestene også.
Dette er femte år med fiskesuppe. Assortert utvalg fluehuer i kok rundt et lunsjbordet i Asker. Nå må vel dette sies å ha blitt en tradisjon, og tradisjoner tuller du ikke med. De må videreføres. En lunsj som løfter stemningen når det er som mørkest - midt i mellom to sesonger. Et møte vi fluehuer virkelig trenger for å komme oss igjennom snøføyka. Kall det gjerne terapi. For vi har nok en diagnose.
Det handler om å samle de fine folka til fiskesuppe. Godt for så mye.
Cheers!
Tilstede på fluelunsjen 18. januar 2025: Eldar, Eyvind, Gotfred, Henrik, Jan Reidar, Long, Per, Peter, Terje.
