Tomt for laks og sjøørret

Jeg kaster og kaster - ut fluesnøret. Om og om igjen. Ingen ting skjer. Fjerde døgnet på rad. Kaster og kaster. Etter sjøørret. Men elva virker praktisk talt tom.

Det er ikke bare demotiverende, men også bekymringsfullt. For tiden er dette en høyst aktuell situasjon. Sjøørreten, som laksen, er i ferd med å bli borte fra de norske elvene. Det er nå bare igjen en brøkdel av hva det var for noen år siden. Jeg leser at det også er tilfelle i andre land. Noe alvorlig holder på å skje.

Tidligere i år stengte myndighetene 33 lakselever her i Norge. Årsaken er at villlaksen er redusert til under minimumsgrensen for dens eksistens. Alt tyder på at det samme gjelder for sjøørreten. Begge arter er sterkt truet.

Det verste er at vi lar det skje. Ingen vet riktig nok helt sikkert hva grunnen er, men de fleste fagmiljøer trekker frem kombinasjonen av overfiske i havet, klimaendringenes påvirkning på næringskjeden, og ikke minst oppdrettsindustriens store miljøødeleggelser i fjordene våre. Det siste har lenge vært en villet politikk. Store eksportverdier og økonomisk overskudd trumfer naturens liv og bæreevne - og betydningen for fremtidige generasjoner. Trist.

Samtidig ser vi at insektslivet reduseres i et skremmende tempo. Det påvirker også ferskvannsfisken negativt. Et studie som har foregått i England de siste ti årene, viser en nedgang av insekter på sytti prosent i denne perioden. Sytti prosent på ti år! Det er ingen grunn til å tro at det er så mye bedre i Norge. Vi som driver med fluefiske har for lengst lagt merke til bortfallet av gode vår- og døgnflueklekkinger. Jeg kan også se det på bilen, etter å kjørt over Hardangervidda. Nesten ingen døde insekter på frontruta eller i grillen. Det er ikke noe å rope hurra for.

For når vi vet at insektene er navet i naturens økosystemer, er det urovekkende at de utryddes. De dyreartene dette først og fremst går utover, er selvfølgelig fisk og småfugler. I tillegg mister naturen evnen til effektiv pollinering. Det er ikke sikkert vi mennesker kommer til å bli så fornøyd med det etter hvert - på vår vei til økt materiell levestandard.

Naturen trenger oss, vi trenger den. Akkurat nå er vi dens verste fiende. Vi tar ut langt mere ressurser enn hva den klarer å reprodusere. I tillegg forurenser vi mer enn hva den klarer å absorbere. En dobbel negativ effekt. Vi struper den. Fravær av laks og sjøørret er et eksempel på det. Tilstanden i Oslofjorden et annet - der er livet også i ferd med å dø. Og vi lar det skje.

Jeg forsetter å kaste ut fluesnøret. Om og om igjen. Ut i en praktisk talt tom elv. Kan ikke la være. Har hørt at det skal ha gått opp noen få sjøørreter forrige uke. Velger å være optimist. Det nærliggende alternativet er så ufattelig mye dårligere. At den er helt borte - for godt. Det kan jeg vanskelig ta innover meg.

For dette handler om så mye mer enn fluefiske og en sjøørret. Det handler om livet på denne planeten, og vårt moralske ansvar å stå opp for det. Vi må få større fokus på vern og bevaring, enn hvordan vi kan ta ut enda mer - enda fortere. En holdningsendring som krever omstilling. Ny politikk. Ny adferd. Det er komplekst. Det koster. Men det må til. Vi kan ikke tillate oss å utrydde livet rundt oss på den måten vi gjør nå. For det er galt. På sikt, fatalt.

Stengt. Tomt for laks og sjøørret.