Ut av byen

De fleste mennesker i verden bor nå i byer eller tettsteder. Der omgivelsene er stappa fulle, og inntrykkene overveldende. Av alt mulig. Som også er det eneste vi har tid til. Alt mulig. For noen av oss skaper det et savn og en lengsel. Noen av oss er fluefiskere. 

-------------

Det er mer ved fluefiske enn å få fisk. Kanskje det mest verdifulle er at du treffer fine folk - i mengden. Andre fluefiskere. Som du risikerer å bli gode venner med. Mennesker du ellers aldri hadde blitt involvert i, hvis du ikke hadde fisket med flue. Folk du blir glad i. Fra inn- og utland.

Jeg har tenkt mye på hvorfor det er slik. Det kunne selvfølgelig ha vært så enkelt som at vi har en felles interesse. Tilsvarende som for alle som elsker golf eller fotball. Alltid morsomt å ha noen å diskutere med; teknikk, utstyr, prestasjoner, fadeser og trofeer. Noe vi fluefiskere ofte gjør, mens vi skåler, ler og juger. Gleden av det er stor.

Men med de fine fluehuene jeg har blitt kjent med, gjennom et ganske langt liv, er det likevel noe mer. Vi deler noe helt grunnleggende. Gjennom fluefisket uttrykker vi et spesielt behov vi har - som stikker dypt. Dypere enn selve sporten. Som gjør at vi stilletiende forstår hverandre.

Vi deler behovet for å komme oss ut av byen. Hver gang anledningen byr seg.

Vekk fra trengsel og kø. Fri fra kollektivhelvete. Der du står fastklemt inntil folk du ikke kjenner, som du heller ikke har noe ønske om å bli kjent med, og som i tillegg hoster på deg. Så du blir syk.

Vekk fra forventninger og prestasjonsjag. Fra kalendere som er smekkfulle av avtaler, og sosiale medier som varsler deg i et kjør.

Vekk fra de ultra kommersielle omgivelsene - CC Vest, Sats og Caffè Latte. Det noen kaller vekst, helse og trivsel - til og med et pulserende liv. Men som ikke er bærekraftig. Som ikke er sundt. Hverken mentalt eller fysisk.

Vekk fra støyen - som gjør at du ikke klarer å tenke en hel tanke av gangen. Svevestøvet, som er mer skadelig enn Teddy uten filter. Vekk fra grå asfalt og betong.

Vekk fra selvhøytidelige eksperter, som sloss om å definerer deg inn i sitt narrativ - om hvordan du bør innordne deg - til felleskapets og ditt eget beste. I fete VG overskrifter.

Vi deler rett og slett behovet for å komme oss vekk fra alt dette - ut av byen. 

For heller å være ved elva. Den som flyter sakte igjennom landskapet - og stille igjennom oss selv. Der vi kan høre dyrelivet på nært hold, og se grønne planter vokse. Hvor døgnfluene danser og ørreten vaker. Der vi har armslag og kan puste. Hvor tiden går så langsomt at det er mulig å reflektere over hva, og hvem, som betyr noe for oss. Der vi kan definerer oss selv og våre egne verdier. Om vårt forhold til natur, opplevelser, kunnskap, historie og kultur. Dyrke mangfoldet. Skape vårt eget narrativ. 

Elva som vi kan sitte ned ved sammen. Lavmælt snakke om vårt ansvar for vern og skånsomt bruk. Så vi kan overlevere den frisk til neste generasjon. For tross alt, uansett hva som måtte skje i byen, er det elva som er grunnlaget for alt liv på denne planeten.

Det gjør at vi fluefiskere er genuint opptatt av en levedyktig natur, og tenker på det hver dag. Der ute ser vi hvilke endringer som har skjedd i løpet av vår egen levetid, og som fortsetter å skje hvert eneste år. En natur i krise, og et fortsatt råkjør for å ta ut så mye ressurser vi bare klarer - så fort vi bare kan. For å drive byutvikling, distriktsutbygging, grønn vekst og økt velferd - til nødvendigvis enda flere mennesker. 

Nedbygging og forurensing skjer nå så utrolig fort, med store konsekvenser for insekts- og dyrelivet. Det bekymrer oss.

En dag er det kanskje ikke noe hensikt å dra ut av byen, når anledningen byr seg. For da er ikke elva der lenger - den med ørret og laks. Den er død. Slik Oslofjorden er i ferd med å bli. Død.

Så er vi alle lenket til et liv i kollektivhelvete. I ekspertenes narrativ. Med CC Vest, Sats og Caffè Latte å glede oss over. Tomme blikk, stirrende inn i mobilskjermer. Et nikk til Orwell - anno 2034. Femti år etter.

For de fluefiskerne jeg kjenner, er en slik tanke bare trist. Vi har et grunnleggende behov for å komme oss ut av byen - så ofte vi kan. Være der elva er. Der det yrer av naturlig liv - kilden til frihet og vennskap. 

Uten den muligheten vil vi bli stående igjen parkert, i køen av folk, og lure på hva som egentlig er meningen - med det hele. Mens tiden bare fortsetter å gå. Tikk, takk.