Vaket er det magiske

Jeg går langs bredden med fluestanga i hånden. Elva glir langsom og nesten lydløs forbi meg. Sola får overflaten til å skinne - hele dalen speiler seg i den. En døgnflue står oppreist på vannet. Den gir fra seg et lite blink når den beveger vingene. Jeg følger den med argusøynene, til den forsvinner ut av syne. Et par stener under vann lager noen hvirvler. En svale flyr lavt over til den andre siden. Et hvitt og stort blomsterfrø flyter forbi - til forveksling likt et insekt. Humla surrer og trosten skvaldrer for seg selv. Det er det livet som er her nå - ved elva. Beroligende. Men er ikke det livet jeg søker denne morgenen - og har søkt et par timer. Jeg venter på vak, og kjenner på at jeg begynner å bli litt utålmodig. Når skal det skje?

Så ser jeg noe - og bråstopper. Hjertet dunker og pulsen slår, så jeg kjenner det. Noen forsiktige bevegelser på overflaten - nære bredden - under noen trær - 50 meter foran meg. Det kan ikke ha vært en strømvirvel, det må ha vært en fisk. Jeg blir stående å stirre så det svir i øynene. Spenningen stiger hundre hakk. Instinktet trigges, adrenalinet øker. Fokuset settes. Jeg venter for å se om det gjentar seg.

For det er nettopp dette øyeblikket som utløser spenningen ved fluefisket - vaket. Da viser fisken hvor den står. Jeg må vise hvor jeg står - hva jeg duger til; Får jeg kastet til å treffe rett og flytet til å være realistisk? Har jeg riktig flue, vil fisken ha den, treffer jeg på tilslaget? Det er på mange måter sannhetens øyeblikk. Spenningens episenter.

Og det er også nå jeg kryper inn i den berømte bobla. Der tiden slutter å eksistere og resten av verden kobles av. Nå er det opp til meg selv om jeg lykkes eller ikke. Ferdigheter og mestring. Alt må klaffe. Vaket er derfor det magiske - som forvandler tilstanden min - fra iakttager til deltager. Jeg kan stå en hel dag og kaste på vak uten å få så mye som en eneste fisk, og likevel synes at det har vært spennende. For når jeg vet at den er der, trigges jeg av utfordring om å klare å lure den. Bruker alt jeg har lært og erfart om fluefiske og dette økosystemet. Hadde det ikke vært for vaket ville jeg ikke vært en like ivrig fluefisker som jeg er i dag. Suget etter å fiske hadde vært mye mindre. Dry or die.

Men så er det også slik at fluefiske er så mye mer enn bare denne spenningen. For all del. Det har jeg erkjent for lenge siden. Spenning alene er forgjengelig. Den har en tendens til å måtte gjentas og forsterkes for å fortsette å tilfredstille. Som rus. Mens det er totalopplevelsen, alt rundt fluefisket, som skaper den varige verdifulle følelsen - som gjør det til så mye mer enn sport og dopamin - som gjør det til en lidenskap. En lidenskap som har vært med å definere dna mitt, og som jeg ikke kan leve uten - uten at livet blir litt fattigere. Naturen, turene, folka, drømmene, historien om opprinnelsen, teknikken.

Nå er det helt tydelig at det er en ørret som står der oppe under treet, og tar insekter på overflaten. Jeg vader nærmere - ti meter i fra - og kan stå og observer hva som skjer. Ser ut som at det er en drøy kilo fisk. Jeg skifter flue til en liten døgn. Kjenner at hånden dirrer litt. Forbanner det lille krokøye, som gjør det vanskelig å tre fortommen. Men fixer det. Plasserer meg fem meter ut i elva, og kaster oppstrøms og skrått inn foran den. Mender. Flytet ser bra ut. Men ingen reaksjon. Prøver på nytt. Det samme. Ingen reaksjon. Fortsetter en stund til, null resultat. Før jeg setter på en klekker og beveger meg enda litt lenger ut - for å spisse kastevinkelen. Da tar den - rolig. Jeg kroker den, etter boka, og kampen er i gang. Full fart ut i strømmen. Gjør et kraftig bukkesprang. Wow. Blodet bruser. Yess. Moro.

Men det varer dessverre ikke lenge. Den slipper. Plutselig er snøret slakt - veldig slakt. Det er aldri slakkere enn akkurat når den slipper. For en nedtur det er.

Og slik er det - med fluefisket. Ingen garanti for suksess. Likevel er en ting helt sikkert - uansett utfall - det er spennende så lenge det vaker. Da er det håp. Da er jeg på tå hev. Den mot meg. Alle sanser er mobilisert. Det er det magiske øyeblikket med fluefisket. Vaket. Kan ikke få nok av det. Det driver meg - til elven - så ofte jeg kan.

Merknad: Inspirasjonen til artikkelen kom fra Tom Rygh. Han kommenterte på et blogg innlegg jeg hadde i sommer; «Det er vaket som er det magiske, Henrik. Fisken er bonusen». Det fikk meg til å tenke. Han har rett. Det er vaket som er det magiske ved mitt fiske.